ANMELDELSE: The Full Monty, Bradford Alhambra ✭✭✭✭

Andrew Dunn, Kai Owen, Chris Fountain, Antony Lewis, Louis Emerick og Gary Lucy i The Full Monty The Full Monty Bradford Alhambra og på turné frem til 15. april

16. mars 2017

Fire stjerner

The Full Monty UK Tour

De siste minuttene av «The Full Monty» oppsummerte hele forestillingen: energisk og triumferende dans, blendende lys og dundrende musikk, alt mottatt med entusiastisk stående applaus fra et jublende publikum som fylte teateret til randen. De fulgte denne historien om misfornøyde stålindustriarbeidere fra Sheffield med hvert eneste selvsikre dansetrinn. Forestillingen tilhører en sjanger som alltid er en sikker vinner hos publikum: en gruppe plagede individer (ofte fra Nord-England) som kommer sammen og kjemper seg gjennom personlige og ytre problemer ved å (stryk det som ikke passer) danse, spille i band, posere for kalendere, eller som i dette tilfellet – strippe. Men det ligger mye mer i «The Full Monty» enn bare en gjeng menn som kaster klærne (og drar en haug med vitser om underlivet underveis). For oss i et post-Brexit-Storbritannia preget av økonomiske nedgangstider i 2017, var det mye i historien å relatere seg til – usikre arbeidsforhold, fattigdom, overtallighet, overtrekk på kontoen, lånehaier og lokalsamfunn som sliter. Listen over utfordringer var urovekkende lang, og det var en lettelse å kunne le og heie frem mennene i deres slappe boksershortser mens de prøvde å overvinne motgangen bevæpnet kun med Hot Chocolate-plater og en bunke lilla stringtruser.

Louis Emerick, Andrew Dunne, Kai Owen, Gary Lucy, Anthony Lewis, Chris Fountain i The Full Monty

Jack Ryders regi leverte en forestilling drevet frem med koreografisk selvtillit og bravur av et sterkt ensemble – selv om kombinasjonen av aksenter og akustikk til tider gjorde enkelte av vitsene litt vanskelige å få med seg. Gary Lucy, i rollen som den dagdriveren vi alle har møtt på et eller annet tidspunkt, ledet troppen med en avslappet selvsikkerhet. Kai Owen viste seg som en karismatisk forkjemper for alle oss som er litt røslig bygd, og Andrew Dunn fremkalte ekte patos og verdighet som hagenisse-entusiasten som ikke våger å fortelle kona at han er arbeidsledig. De sterke kvinnelige birollene som vekselvis skjelte ut, oppmuntret og heiet på heltene våre, må også nevnes. Pauline Fleming fortjener en spesiell takk – i tillegg til å spille tre vidt forskjellige roller, viste hun oss at det ikke bare er menn som er kreative når dokøen blir i lengste laget.

Den dystre tilværelsen for de arbeidsledige, der alle de gode dagene med jobb og mening tilhører fortiden, ble vakkert skildret gjennom Robert Jones' scenografi med sitt kalde, rustne bølgeblikk. Selv om jeg ble litt skuffet over at den blå kranen «Margaret» ikke gjorde så mye ut av seg utover å dusje det overraskede publikummet med gnister fra tid til annen, fikk vi et innblikk i en verden som vi her i Bradford dessverre kjenner oss altfor godt igjen i.

Pauline Fleming, Jess Schofield, Fiona Skinner i The Full Monty

Kanskje var kveldens virkelige stjerne – eller stjerner – publikum selv, hvis energi og entusiasme matchet alt som foregikk på scenen. Deres latter og respons på de ulike historiene som utspilte seg, beviste at selv om «The Full Monty» er 20 år gammel, er det fortsatt i høyeste grad en fortelling for vår tid. Det eneste skåret i gleden var at lyset gikk i de aller siste sekundene, slik at vi ble snytt for det faktiske «Full Monty»-øyeblikket... for å sitere damen ved siden av meg som viftet med en flaske Prosecco: «Hvorfor gjorde de det?»

BESTILL BILLETTER TIL THE FULL MONTY UK TOUR

Foto: Matt Crockett