ANMELDELSE: The Goat, Or Who Is Sylvia?, Theatre Royal Haymarket ✭✭✭

Damian Lewis (Martin) og Sophie Okonedo (Stevie) i The Goat (Foto: Johan Persson) The Goat, or Who is Sylvia?

Theatre Royal Haymarket

5. april 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

I året etter Edward Albees bortgang er vi ekstremt heldige som får oppleve to av hans stykker spilt samtidig i West End. The Goat, or Who is Sylvia? ble skrevet i 2000, hele 38 år etter Hvem er redd for Virginia Woolf?, et stykke Albee var så sterkt forbundet med at han beskrev det som noe som hang rundt halsen hans som en slags skinnende medalje. Men mens noen kanskje går til sistnevnte uten forventning om det kommende blodbadet, mistenker jeg at de fleste publikummere i dag kjenner til i hvert fall ett faktum om The Goat. Dette er en svært solid og ofte gripende oppsetning av et fascinerende stykke, som ikke problematiseres av sitt ubehagelige tema, men heller av ufullstendige karakterer og en tidvis mangel på subtilitet.

Martin Gray (Damian Lewis) er en anerkjent arkitekt som lever et tilsynelatende bekymringsløst liv med sin forgudende kone Stevie (Sophie Okonedo) og sønnen Billy (Archie Madekwe). Men alt er ikke som det skal, og tankene hans er stadig et annet sted. Han betror seg til bestevennen Ross (Jason Hughes) og avslører at han har forelsket seg i «Sylvia», en åpenbaring som først blir møtt med munterhet og lite dømming. Dette snur imidlertid til skrekk når Martin utdyper at Sylvia er en geit – av den bokstavelige, brekende sorten. Etter å ha forlatt ham i vemmelse, skriver Ross til Stevie om det han vet, og det er vel unødvendig å si at hun ikke akkurat er i perlehumør.

Sophie Okonedo (Stevie) og Damian Lewis (Martin) i The Goat (Foto: Johan Persson)

The Goat er ikke en allegorisk tragedie. Sammenligninger mellom Martins overtramp og sønnens homofili avvises eksplisitt, og det behandles heller ikke som en affære, selv om affærens kjennetegn undersøkes i detalj. Albee tvinger oss heller ikke bare til å konkludere med at Martin er depravert eller har et nervøst sammenbrudd. Snarere presenterer han bestialitet på en distansert og nådeløst detaljert måte, med en innsiktsfull kritikk av forestillingen om at kjærlighet iboende er av det gode. Samtidig demonstrerer stykket Albees gave for å injisere det absurde i selv de mest desperate situasjoner, ofte med en suveren komisk effekt. Martins beskrivelse av støttegruppen for folk med hans tilbøyeligheter er dypt ubehagelig, men likevel gjør hans saklige forklaringer om de andre deltakernes preferanser – kombinert med en vits om et mystisk visittkort – dette til grim humor av beste merke.

Men til tross for alt som imponerer ved The Goat – dens bunnløse ærlighet, beksvarte humor og den pustberøvende intensiteten i den sentrale konflikten – mener jeg stykket har en fundamental brist. Dette eksemplifiseres i de tidlige scenene, der Martin ustanselig gjentar seg selv og blir forvirret av de enkleste utsagn. Ikke bare antyder dette omfanget av hans besettelse, men det tjener et verdifullt dramatisk formål. Etter hvert som stykket skrider frem, blir vårt inntrykk av Martins beundringsverdige kvaliteter primært filtrert gjennom andres erindringer, noe som understreker den uopprettelige skaden hans handling har påført hans identitet.

Dessverre preger dette et stykke som ofte defineres av ord snarere enn handlinger. Vi ser aldri den ekteskapelige lykken som ble knust av Martins oppførsel, og som Stevie forteller om med både sorg og raseri. Det faktum at Martin falt for det han oppfattet som legemliggjørelsen av en «ren, tillitsfull, uskyldig og oppriktig» natur, vitner om en dyp rotfestet lengsel som ville utfordret hennes minner, men vi får ikke verktøyene til å tyde dette. I så henseende bidrar Ross også lite. Selv om han er Martins eldste venn, en mer eller mindre upartisk observatør og en person han har full tillit til, begrenser han seg til vantro utbrudd. Dette er forståelig, men i siste instans lite opplysende, noe som frustrerer til tross for Jason Hughes’ iherdige innsats.

Jason Hughes (Ross) i The Goat (Foto: Johan Persson)

De to sentrale skuespillerprestasjonene er jevnt over sterke – de litt flate åpningsscenene blir mer enn kompensert for av den kinetiske energien i konfrontasjonen mellom Martin og Stevie. Jeg lurer på om Damian Lewis kanskje har overvektet Martins selvinnsikt og underspilt egoismen hans. Det er øyeblikk der man stiller spørsmål ved hans forfjamselse over hvor forferdelige handlingene hans er, og hans motivasjon for sidespranget når vi har liten grunn til å tvile på hans kjærlige og seksuelt tilfredsstillende ekteskap. Likevel er han helt fantastisk i flere scener, ikke minst i etterspillet av Billys hjerteknusende og misforståtte forsøk på å vise sin kjærlighet. Med god hjelp fra Archie Madekwe – i en meget trygg West End-debut – gir Lewis en svært rørende fremstilling av farskjærlighetens kompleksitet og gir liv til en rekke usmakelige konsepter med den nødvendige sympati.

Archie Madekwe (Billy) i The Goat (Foto: Johan Persson)

Sophie Okonedo er en imponerende Stevie, og hun skildrer på mesterlig vis de uopphørlige og uforutsigbare bølgene av sorg som følger et slikt sjokk. Det er en bemerkelsesverdig studie i Kübler-Ross-modellen i praksis, og Okonedo fanger kraftfullt spekteret av følelser som følger vreden hennes, forsøkene på forhandling og den uovervinnelige frykten. Forholdet hennes til Billy kunne kanskje vært noe mer nyansert, selv om dette ikke er noe Albee vier mye oppmerksomhet, og knusingen av serviset (hun gjør mye av det) føltes tidvis merkelig rutinepreget. Likevel er dette småpirk i en prestasjon jeg vil huske for dens store ærlighet, bemerkelsesverdige komiske timing og de utrolige lagene av smerte som kan formidles med bare et blikk eller et ord.

The Goat er et fascinerende stykke av en av Amerikas største dramatikere; en skildring av et liv i totalt oppløsning grunnet et utilgivelig overtramp. Damian Lewis og Sophie Okonedo er utmerkede som det raserte paret Martin og Stevie, godt støttet av West End-debutant Archie Madekwe som sønnen Billy. Stykket lider litt under for mye forklaring («telling») framfor fremvisning («showing»), og til tross for Jason Hughes' beste forsøk er karakteren Ross lite mer enn et dramaturgisk verktøy. Likevel er dette en beundringsverdig oppsetning og et must for Albee-fans.

BESTILL BILLETTER TIL THE GOAT, OR WHO IS SYLVIA?