ANMELDELSE: The Green Fairy, Union Theatre London ✭✭

Julian Eaves anmelder Jack Sains musikal The Green Fairy med Julie Atherton i hovedrollen, som nå spilles på Union Theatre i London.

Julie Atherton og Georgine Hellier i The Green Fairy. Foto: Jack Sain The Green Fairy Union Theatre,

4. november 2019

2 stjerner

Bestill billetter

Dette nye musikalteaterstykket markedsføres med den veletablerte musikalstjernen Julie Atherton øverst på plakaten, og med god grunn: dette er en stor rolle for henne. Hun spiller den alkoholiserte moren Jo, som ser tilbake på livet sitt med en turbulent blanding av følelser, inkludert humor (Jo: «Jeg er ikke alkoholiker.  (Pause) Jeg er en dranker. – Hva er forskjellen?  Jo: En alkoholiker går på møter.»)  Atherton er et trygt valg for å få det beste ut av rollen, og hun legger hele sin sjel i arbeidet.

David Perkins, Harry F Brown, Julie Atherton, Emma Whittaker og Georgina Hellier. Foto: Jack Sain

Det er også noen gode sanger her.  Jack Sain (regissør, manusforfatter, tekstforfatter og komponist – og, som publikum sannsynligvis vil konkludere med grunnet manglende kreditering i programmet, også koreograf) har et gledelig talent for å skrive fengende og engasjerende poplåter.  På mange måter er det slik at jo lenger forestillingen varer, desto mer ønsker publikum å se disse i fokus: scenografien (av Katharine Heath, sammen med de treffsikre kostymene) er en lys og luftig pub med baren i sentrum, mye i samme stil som «Once». På mange måter er dette showet støpt i det verkets bilde og dekker mye av det samme emosjonelle terrenget i en nokså ordinær arbeiderklassesetting, og vi merker raskt at vi lengter etter den samme rølpete pubstemningen fra det andre showet.  Simon Devenport er kreditert for «lyddesign», men jeg savnet sterkt mikrofoner i denne bula: Hvis det noen gang fantes et show som skrek etter en heftig karaoke-atmosfære, så er det dette.  Jeg tror lydforsterkning her ville vist Sains låtskriving fra sin aller beste side.

Emma Kinney (Wendy). Foto: Jack Sain

Slik det står nå, selv om merittlisten hans er imponerende, tror jeg kanskje han har tatt på seg en litt for stor bør i sin første musikal, og at andre, muligens mer erfarne og betrodde øyne og ører kunne hjulpet med å gjøre dette til en bedre debutopplevelse.  Resten av ensemblet blir derfor sittende fast med et manus som ligger flere hakk lavere i kvalitet: manuset mangler den originale friskheten og snerten som finnes i de beste sangene, og er nesten helt blottet for de glimtvis hjertevarme øyeblikkene i musikken.  Noe av ansvaret for dette kan ligge hos assisterende regissør og dramaturg Hannah Hauer-King.  Samtidig virker William Bullivants musikalske ledelse, selv om den er kompetent, begrenset av den nesten utelukkende akustiske paletten av piano, cello, gitar, mandolin og saksofon, kun krydret med et snev av elektrisk bass.  Jeg beklager, men denne «unplugged»-følelsen gjør ingenting for å hjelpe meg med å føle stykkets rock’n’roll- og faen-heller-holdning.

Harry F Brown (Toby). Foto: Jack Sain

Dermed ender Emma Whittaker som «Unge Jo» (som får en nydelig åpningssang, men så forsvinner fra manuset altfor lenge!), David Perkins med sin varme røst som Daniel, Harry F Browns mer intense bartender Toby, samt Emma Kinneys klokkeklare sopran Wendy, opp med å høres litt for veloppdragne og middelklasse ut for det de blir bedt om å synge.  En som treffer bedre, er den fantastisk energiske Georgina Hellier i tittelrollen – en slags overnaturlig skapning som møter en tidligere bestevenninne som har blitt Hollywood-stjerne (prøv å henge med her).  Men du vet, noen ganger er mindre definitivt mer, og jeg kan bare håpe at de en dag tar dette showet tilbake til dets pop-røtter og lar det leve det livet DET vil, og sender det nåværende, litt stive og kjølige «konseptet» på dør.  Da vil kanskje flere høre og applaudere partiturets mange styrker, og ikke bare snakke om Alex Lewers nydelige lyssetting lenge etter at de har kommet hjem!

Spilles frem til 23. november 2019

BESTILL BILLETTER TIL THE GREEN FAIRY