ANMELDELSE: The Grinning Man, Trafalgar Studios 1 ✭✭✭✭✭

Ensemblet i The Grinning Man på Trafalgar Studios. Foto: Helen Maybanks The Grinning Man.

Trafalgar Studios

19. desember 2017

5 stjerner

Hvem hadde trodd at Victor Hugo skulle by på så fruktbar grunn for musikaltolkninger? Bristol Old Vics produksjon vil nok alltid stå i skyggen av den verdenserobrende og barrikadestormende Les Misérables, men The Grinning Man er et makabert, melodramatisk og gotisk mesterverk i sin egen rett. Tom Morris, medskaperen bak en annen global suksess, War Horse, har skapt en vidunderlig oppfinnsom og vakker forestilling som tar med seg sjelen fra Bristol Old Vic inn til London. Scenograf Jon Bausor henter inspirasjon fra vaudeville og tivoli, og lar universet strekke seg helt ut i salen og korridorene. Bob Caseys lysdesign er formidabel, mens dukkedesign og regi ved Finn Caldwell og Toby Olié er enestående og rett og slett lamslående.

Ensemblet i The Grinning Man. Foto: Helen Maybanks

På scenen utspiller det seg en fortelling om overleving og søken etter identitet som virkelig treffer vår tid. Grinpayne, vår helt, ble skremmende vansiret som barn med et evig smil skåret inn i kinnene. Han blir reddet sammen med den blinde jenta Dea av en vennlig mann som oppfostrer dem som sine egne, og de vokser opp som attraksjoner i et omreisende sirkus. Kongelige skjebner kolliderer med deres liv på Trafalgar Fair, og handlingen følger Grinpaynes jakt på hevn over mannen som lemlestet ham. Han blir en slags hellig farsfigur; de som ser ansiktet hans uten bandasjer, fylles med ekstase. Det er drukning, død, tortur og moralisering – klassisk Hugo, med andre ord.

Julian Bleach som Barkilphedro i The Grinning Man. Foto: Helen Maybanks

Julian Bleach er i sitt rette element som forteller, klovn og skurk – Barkilphedro. Den fantastiske stemmen fyller hele salen, og hans fysiske nærvær er imponerende i en rolle som er like deler truende og morsom. Louis Maskell er utmerket som Grinpayne, med en vokal styrke og en sårbarhet som rører, mens Sanne den Besten er skjør og trollbindende som den blinde Dea. De kongelige – Julie Atherton som den harde dronning Angelica, Sophia Mackay som den lystne Quake og Mark Anderson som den naive Moir – er alle strålende. Det finnes faktisk ikke et svakt ledd i dette ensemblet, og Sean Kingsley leverer med voldsom kraft som farsfiguren Ursus. Men det er dukkene som virkelig imponerer, særlig hunden Mojo – en fantastisk kreasjon som krever både oppmerksomhet og respekt – samt de vakre dukkene av hovedpersonene som barn.

Louis Maskell som Grinpayne og Sanne den Besten som Dea i musicalen The Grinning Man. Foto: Helen Maybanks Musikken, med tekst av Carl Grose og toner av Tim Phillips og Marc Teitler, er narrativt drevet, stemningsfull og effektiv. Den vil neppe produsere en hit-singel, men det betyr lite da den kondenserer Hugos enorme roman til en sammenhengende fortelling. Det er stunder, særlig i første akt, hvor det blir litt for mye forklaring der hvor handlingen kunne talt for seg selv, og forestillingen kunne vært kortet ned med noen minutter. Men dette er en fascinerende dose makaber teaterkunst, hvor inspirasjon fra Tolvskillingsoperaen, Shockheaded Peter og skyggespill smelter sammen til en perfekt kveld i teatret. Denne forestillingen fortjente virkelig sin stående ovasjon. Med King’s Heads respektløse La Bohème i Studio 2, er Trafalgar Studios stedet å være de neste ukene. Bare dra og se den!