ANMELDELSE: The Importance of Being Earnest, Mercury Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Oscar Wildes Hvem er du, Jack? (The Importance of Being Earnest) ved Mercury Theatre i Colchester.

Foto: Pamela Raith Hvem er du, Jack? (The Importance of Being Earnest).

Mercury Theatre, Colchester.

7. mars 2024

3 stjerner

Mercury Theatre nettside

Svært få teaterstykker fortjener merkelappen «tidløs», men Oscar Wildes vittige sosietetskomedie er utvilsomt ett av dem. Replikkene gnistrer av skarpe klasseobservasjoner i et tempo som gjør at man ofte går glipp av den neste mens publikum ler. Ryan McBrydes nydelige oppsetning ved Mercury prøver klokelig nok ikke å finne opp hjulet på nytt, men flytter handlingen til 1950-tallet. Ettersom karakterene og situasjonene forblir de samme, tilfører ikke denne moderniseringen så mye utover Katie Lias’ fantastiske scenografi og kostymedesign. Skuespillerensemblet spiller med høy energi og understreker hver eneste vittighet tydelig, mens kunsten med Wilde ofte ligger i å levere replikkene henslengt, som om de bare var en del av dagligtalen.

Foto: Pamela Raith

Skuespillerne fryder seg tydelig over komedien. Richard David-Caine som Jack og Mateo Oxley som Algernon kombinerer suverene fysiske ferdigheter og skaper en herlig duo; scenene og kranglene deres er et av forestillingens absolutte høydepunkter.

Foto: Pamela Raith

Scenen mellom Cecily (Claire Lee Shenfield) og Gwendoline (Harrie Hayes), hvor de krangler høflig om det de tror er samme mann, er en perle av nesten undertrykt sjalusi – selv om de kunne ha dratt høfligheten enda lenger og vist styrke ved å være helt ubevegelige. Martin Miller er herlig i rollen som pastor Canon Chasuble, der han kjemper for å holde følelsene i sjakk, mens Elizabeth Bower stjeler scenen som Miss Prism – iført en fantastisk parykk. Susannah Van Den Berg storkoser seg i tjenerrollene som Lane og Merriman. Lady Bracknell er selvsagt rollen som kaster en lang skygge, takket være Edith Evans’ klassiske filmtolkning. Gillian Bevan hamrer løs på vokalene og får oss nesten til å få lyst til å stemme i på «a handbag», men jeg følte at hun ikke var fullt så dominerende som rollen tillater.

Foto: Pamela Raith

Faktisk ville produksjonen ha løftet seg ytterligere dersom skuespillerne sluttet å tydeliggjøre alle poengene så voldsomt og heller stolte på Wildes dialog. Likevel er det en fornøyelig kveld, og måten Wilde fletter alle trådene sammen frem mot den siste replikken – som publikum sa i kor sammen med skuespillerne – er en pur glede.