ANMELDELSE: De unges forbund, Theatre N16 ✭✭✭✭✭

De unges forbund

Theatre N16

17. august 2016

5 stjerner

Siste forestilling i kveld

Endelig! Endelig! Endelig! Whit Hertfords rastløst oppfinnsomme og briljante kompani, Riot Act, lanserer Henrik Ibsens lite kjente og enda sjeldnere spilte (kun tre oppsetninger her i landet siden 1877...) De unges forbund. Stykket presenteres i samarbeid med det stadig viktigere Theatre N16 Balham på The Bedford.

For de av oss som – så lenge man kan huske – har trodd at Ibsens dramaer alltid må inneholde damer i fotside kjoler (helst svarte), med lange ermer og høy hals, som spankulerer i stuer der det alltid er rikelig med makroner, og hvor den dannede stemningen jevnlig akkompagneres av et usynlig kammerorkester som spiller noe forsiktig... for de av oss som har fortvilet over å noensinne se noe i hans stykker vi kan identifisere oss med, kan jeg nå annonsere at den tiden er forbi.

Whit har benyttet dramatiker Ashley Pearsons briljante håndverk og kunstneriske teft for å forvandle denne historien om lokalpolitikk til en moderne fabel om kontortilværelsen. Stykkets opprinnelige 15 roller er kokt ned til en kjerne på 9, noe som skaper en mer fortettet og oversiktlig opplevelse. Fortellingens fem akter flyter sømløst over i hverandre uten pause i løpet av 75 minutter. Hver del er ulikt strukturert, og spenner fra ville fester til de kalde, kyniske maktkampene i styrerommet. Det er drikking, sang, dristige scener, machismo, vold og et kjapt nummer som ikke ville sett malplassert ut i Enron. Fremfor alt er scenekunsten så energisk at den tilfører Ibsens ideer den typen bevegelseskraft og spenning de sjelden oppnår i de høflige 1800-talls borgerhjemmene han vanligvis plasseres i.

For å virkeliggjøre denne visjonen har Whit håndplukket dette ensemblet, og han har fått det beste. Martin South er den døende patriarken i Norway, Inc., en toppsjef som ser makten glippe mellom fingrene på grunn av de motstridende interessene til hans glupske søster Thora (Cheska Hill-Wood i herlig form!), styremedlemmet Patricia (Helen Bang, alltid ulastelig kledd), og den rovdyraktige arbeiderrepresentanten – og bedriftens ultimate forfører – Stensgård, spilt av Niall Bishop. Rundt denne stormen av egoisme og ryktespredning følger økonomidirektør Fieldbo, spilt av Sean Earl McPherson (som får de siste, praktfulle ordene som kunne vært Ibsen selv som snakket direkte til oss, og som definitivt ikke står i originalmanuset), kontorsjef Dana (Sukh Kaur Ojla), den i utgangspunktet svake eks-narkomanen Erik (Jak Ford-Lane), den pågående Monsen hvis lykke snur etter en enorm lottogevinst (Chris Spyrides), og – som dokumenterer alt for bedriftens ettertid – redaktøren for nyhetsbrevet Alex, Haeleigh Royall.

I en kontrollert og utsøkt elegant fargepalett av svart, hvitt, grått og oransje, med innslag av grønt og blått, kaster disse karakterene seg manisk fra julebord til nyttårsaften, og gjennom maktens kalde korridorer. Det er mange turer til herretoalettet, tydelig skiltet på moderne vis av et Duchamp-aktig veggmontert urinal i den ene enden av scenen, vendt direkte mot et portrett i full størrelse av den aldrende patriarken. Ben Jacobs lyssetter det hele med en stemningsfull skjønnhet. Lyddesignet er også ved den utrolig talentfulle Mr. Hertford, og det understøtter historien, fra det innledende synthpop-teppet (utelukkende New Order – selvfølgelig), til lyden av en storby som maler penger utenfor vinduene.

Geniestreken i dette verket er at det viser oss hva som virkelig er stort hos dramatikeren: hans menneskesyn, hans håndverk som komponist av lyriske epos om menneskers kamp for å finne vei i en verden full av farer, utfordringer, svik og blindveier. Forestillingen gjør at du aldri vil kunne se på skaperen av Peer Gynt eller fru Alving på samme måte igjen. Og det føles helt, helt fantastisk. Endelig.