ANMELDELSE: The Ocean at the End of the Lane, Dorfman Theatre på National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Joel Harwoods dramatisering av Neil Gaimans The Ocean at the End of the Lane, som nå spilles på National Theatre.

Samuel Blenkin og Marli Siu i The Ocean At The End Of The Lane. Foto: Manuel Harlan The Ocean at the End of the Lane.

Dorfman Theatre, National Theatre.

11. desember 2019

4 stjerner

West End-overføring - Bestill billetter Oppdatering: The Ocean At The End Of The Lane flytter over til Duke Of York's Theatre i oktober 2021.

Det var en tydelig sitrende forventning før denne forestillingen, hovedsakelig fordi Joel Harwood har dramatisert en roman av en av verdens mest folkekjære forfattere, Neil Gaiman. Hans Good Omens ble nylig en TV-suksess, og for undertegnede er han mest kjent som manusforfatteren bak en av de beste Doctor Who-episodene de siste årene, The Doctor’s Wife, der TARDIS manifesterer seg i form av Suranne Jones. Dette er hans mest personlige roman, skrevet til hans kone, og er en fortelling om barndom, minner og fantasi. Det handler om fortiden og det vi bærer med oss – og det vi fortrenger – fortalt gjennom magisk realisme der en andedam blir et hav og onde ånder kalles lopper.

Jade Croot og Pippa Nixon i The Ocean at the End Of The Lane. Foto: Manuel Harlan

Som man forventer fra National Theatre, ser forestillingen fantastisk ut. Med Paule Constable som igjen leverer lysdesign i særklasse, er de virkelige stjernene bevegelsene og det fysiske uttrykket som sørger for at produksjonen flyter som et hav (bevegelsesregi ved Steven Hoggett), samt det eminente soundtracket av Jherek Bischoff. Samuel Blenkin leder oss gjennom historien med en strålende prestasjon i rollen som Gutten; han er overbevisende i sin historiefortelling, spørrende og kynisk når det trengs, og omfavner fantasien med stor lidenskap. Marli Siu spiller datteren i nabofamilien – en familie med mytiske krefter som danner bro mellom virkeligheten og den andre verdenen. Josie Walker er herlig som Old Mrs Hempstock, den hekselignende skikkelsen som er vårt bindeledd til det mytiske, servert med perfekt komisk timing. Justin Salinger er også glimrende som Faren og den eldre versjonen av Gutten, og tilfører våre egne realiteter og hverdagsstress til fortellingen.

Samuel Blenkin. Foto: Manuel Harlan

Fra de første minuttene blir det klart at Katy Rudds regi vil by på en visuelt vakker forestilling; det er så mange sømløse og imponerende scener her. Det er like greit, for til tider kan narrativet føles litt flatt rent dramatisk. Historien svinger mellom det barnlige (det er et snev av den onde stemoren i Loppen) og store temaer som sorg og tap, og disse øyeblikkene er svært gripende. Det er en litt for lang scene i andre akt som involverer en forhekset ring som minner litt om en lavbudsjettversjon av Michael Jacksons Thriller, med mye armfekting og tilhørende lys- og lydeffekter. Dette veies imidlertid mer enn opp for av de magiske sekvensene, spesielt selve havet, og noen flotte sceniske triks som holder publikum fengslet. Jeg må innrømme at dette vanligvis ikke er min sjanger, men dette er en fantasifull produksjon som byr på en strålende kveld for fans av både Gaiman og sjangeren.