ANMELDELSE: The Rage of Narcissus, Pleasance Theatre, London ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Sergio Blancos The Rage Of Narcissus, som nå spilles på Pleasance Theatre i London.

Sam Crane (Sergio Blanco). Foto: Ali Wright The Rage of Narcissus Pleasance Theatre

21. februar 2020

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

ADVARSEL: INNEHOLDER SPOILERE....

Jeg tror dette er et «post-strukturalistisk» drama: Det er absolutt ikke hverdagskost på britiske scener, og det er svært uvanlig å se det utført så godt. Den fransk-uruguayanske dramatikeren Sergio Blanco angriper teaterkunsten på en måte som er helt fremmed for de fleste her til lands, da vi sjelden ser stykker som bryter så totalt med de naturalistiske konvensjonene som dominerer i Storbritannia. Forfatteren plasserer seg selv i sentrum av historien, der en skuespiller «imiterer» ham gjennom en fortelling som vi blir bedt om å tro er sann. Siden historien involverer forfatterens endelige død (enda et post-strukturalistisk grep), er sannhetsgehalten i fortellingen mildt sagt tvilsom. Stykkets kraft ligger imidlertid i hvor troverdig narrativet bygges opp; vi følger en gjesteforeleser ved et universitet som oppdager at skumle ting har skjedd på hotellrommet hans, for så å bli fanget i en repetisjon av disse hendelsene. Gjennom de 90 minuttene har dramaet mye å si om selvets natur, forholdet mellom myte og virkelighet, seksuelt begjær og menneskelig destruktivitet. Det fungerer også som en nervepirrende thriller, hvor spenningsskruen strammes trinn for trinn frem mot den geniale slutten.

Foto: Ali Wright

Blanco er en merkverdig skikkelse: Han er på samme tid allestedsnærværende i denne «historien» og likevel helt unnvikende. Utleveringen av sjelen i dette verket er total, men fremstår likevel som en handling preget av tom desperasjon som ikke avslører noe som helst: Forfatterens parterte kropp mot slutten av stykket fungerer som en kjølig, nokså grufull metafor for langt verre ting – ting som det hinte til gjennom hele stykket, men som aldri helt blir konkretisert. Det akademiske livets fasade; det erotiske begjærets overfladiskhet; sivilisasjonens manglende evne til å forstå menneskene den er skapt for, eller beskytte de sårbare; og til syvende og sist selvets ukjennelighet og de menneskelige følelsenes uforståelighet. Dette er ikke temaer de fleste skribenter har lyst eller ferdigheter til å ta tak i, enn si mestre. Men verkets samlede effekt er slående: Publikumlere sitter hypnotisert og bergtatt av den nådeløse enkelheten, innholdets banale hverdagslighet og de grusomme hendelsenes ordinære preg. For publikum er makabre detaljer fra brutale drap selve livsgrunnlaget for daglig underholdning via TV og sensasjonspresse. Blanco visker ut skillene mellom disse grusomhetene og menneskene som lar seg underholde av dem «på avstand», og antyder at det egentlig ikke skal mye til før hvem som helst av oss havner i skuespillerens posisjon....

Vi blir bedt om å tro at Sam Crane ble personlig invitert av forfatteren til å ta på seg denne rollen. Hvis vi skal feste lit til stykkets sannhetsgehalt – noe det sannsynligvis er liten grunn til, men som fungerer for stykkets premiss – fremstår Crane som det perfekte valget. Hans kontroll over den ekstremt lange teksten – han fremfører mesteparten selv – er forbløffende balansert og velmodulert, samtidig som han bevarer en konstant følelse av overraskelse i sin vanligvis lavmælte og beherskede stemme. Faktisk tillater han seg bare å bruke full bryststøtte på én enkelt linje: «Denne verden. Denne verden. Denne verden!» Det er et mestergrep som understreker den metaforiske naturen ved hele forestillingen og dens intensjon om å presentere en bredere kommentar til vår tid. Likevel antyder ingenting annet i hans tilsynelatende slitte fremtoning og nonchalante holdning noe slikt: Fra han først dukker opp til han til slutt forsvinner, virker han aldri som noe mer – eller mindre – enn et hvilket som helst medlem av publikum, som han til og med danner en fysisk nærhet til underveis. Det er en prestasjon preget av bemerkelsesverdig snedighet og nøyaktighet, hvor han lodder dypet av menneskelig fortvilelse – selvets utslettelse – med uhyggelig mestring.

Foto: Ali Wright

Regissør Daniel Goldmans rolle er ikke umiddelbart tydelig, nettopp fordi han – i likhet med forfatteren – anstrenger seg for å fjerne alle spor av seg selv. Han plasserer skuespilleren på en tom, «black-box»-scene og flytter ham rundt i skiftende lyskjegler, men gjør ellers lite for å forstyrre følelsen av en utøver som er til stede og «forteller en historie». Og likevel: Det er mange ganger han tar teksten ut av munnen på skuespilleren og viser den som projeksjoner på en skjerm over ham. Han «tar opp» deler av replikkene og lar det fremstå som stemmen til den usynlige forfatteren, som ber skuespilleren ta på seg jobben vi ser ham utføre, i en blanding av e-poster og voicemails. Han håndterer lyden på samme subtile måte. Det er så mange små elementer som må klaffe at man kunne bli fristet til å rose de andre bidragsyterne mer. Men gitt Goldmans mange roller her – han har både oversatt, bearbeidet og regissert (og teksten slik den fremføres avviker på mange punkter fra den trykte versjonen i programmet) – mistenker jeg at de fleste viktige avgjørelser er hans.

Når det er sagt, Natalie Johnsons urovekkende tvetydige scenografi, Richard Williamsons uhyggelig subtile lys- og videoprojeksjoner og Kieran Lucas' perfekt avstemte lyddesign, konspirerer alle med Goldman for å gjøre dette til en hjemsøkende og dyster teateropplevelse. Gradvis løftes det intellektuelle sløret av menneskenaturen og avdekker det nihilistiske begjæret som lurer under overflaten. Hvis du vil se The Rage Of Narcissus, må du ikke nøle: Stykket spilles frem til 8. mars.

BESTILL BILLETTER TIL THE RAGE OF NARCISSUS