ANMELDELSE: The Spitfire Grill, Union Theatre ✭✭✭✭✭

Foto: Darren Bell The Spitfire Grill

Union Theatre

24. juli 2015

5 Stjerner

Ta et tomt rom. Lyssatt det med innsikt og dyktighet. Tilsett et band som passer perfekt for både partituret og rommet. Sørg for at bandet ledes av en musiker som er like interessert i musikken som i akkompagnementet. Besett rollene med omhu og forståelse for potensial. Sørg for at alle sitter i samme båt og ror oppstrøms med samme kraft. Ta veloverveide risikoer. Åpne forestillingen. Kryss fingrene for at publikum ser og hører det samme som deg.

Hvis noen skulle publisere en samling av "oppskrifter på gode produksjoner av ukjente eller nye musikaler", ville Alastair Knights' bidrag – basert på hans oppsetning av The Spitfire Grill på Union Theatre – vært i nettopp denne gaten. Det er den følelsen hans smarte, livlige og helt igjennom engasjerende produksjon skaper.

Musikalerversjonen av The Spitfire Grill er basert på Lee David Zlotoffs film fra 1986 med samme navn (norsk tittel: Hvor hjertet er), og har et uvanlig samarbeid i sentrum. Komponist James Valcq og tekstforfatter Fred Alley har skrevet manuset sammen. Musikalen debuterte Off-Broadway i 2001 etter å ha mottatt Richard Rodgers Production Award; en ære tildelt av en komité som inkluderte Lynn Ahrens, Sheldon Harnick og Richard Maltby Jnr, og som ble ledet av selveste Stephen Sondheim.

Sondheim traff, som vanlig, blink.

The Spitfire Grill er en musikalsk fryd. James Valcqs partitur er rikt og skaper en genuin atmosfære som bidrar til å forme og drive handlingen fremover. Han skaper et ekte musikalsk univers for karakterene, og innenfor denne verdenen har hver figur melodier og fraser som belyser dem og deres plass i historien. Det føles ikke som et Sondheim-partitur, men det har en lignende effekt. Sangene springer ut av situasjonen, stedet og handlingens puls; de er ikke klistret på som ettertanker eller glorete pynt.

Det er flust av spennende musikalske partier, noen milde og hjerteskjærende, samt gledesstrålende og fargerike (og fengende) numre. Det er den typen musikk som omfavner deg med sin sjarm og sjel, og når teppet faller, har du bare lyst til å høre alt på nytt.

Dette skyldes i stor grad Simon Holts presise musikalske ledelse. Balanse er ofte en utfordring på Union Theatre, men ikke her. Bandet akkompagnerer sangerne på riktig vis og følger deres ledelse. Artikulasjonen er upåklagelig, noe som er helt avgjørende. Mest imponerende er hvordan Holt tillater og støtter sangerne i de helt lavmælte partiene. Denne måten å omfavne den akustiske lyden på er så uvanlig i disse dager med overdreven forsterkning at effekten blir trollbindende. Ærlige, gjennomtrengende prestasjoner fylt med glitrende musikalitet: sjeldent og givende.

Knights på sin side briljerer også. Det er nesten sjeldnere enn akustisk fremføring å oppleve en musikalregissør som ikke er opptatt av å "sette sitt eget stempel" på verket. Men Knights er en slik sjel: en teatralsk enhjørning. Alt han gjør er designet for å belyse tekst og karakter, og for å etablere stemning, sannhet og inspirasjon. Han holder tempoet oppe, lar karakterene og situasjonene avsløre sin kompleksitet på en varsom måte, og styrer unna det overdrevent sentimentale. Alt er vurdert med et knivskarpt blikk, og viktigst av alt: hver eneste krik og krok av produksjonen dirrer av hjertevarme.

Hans valg om å åpne forestillingen med en tom scene er både praktisk og inspirert. Idét historien starter, er hovedpersonen Perchance Talbot (Percy) alene og blottet for alt, nylig løslatt fra fengsel. At hun dukker opp alene på en bar scene passer perfekt til omstendighetene som utforskes i starten av stykket.

Når Percy ankommer Gilead i Wisconsin, har hun fortsatt ingenting, og hun oppdager raskt at det ikke skjer stort i den lille byen. Mangelen på scenografi understreker det golde ved Gilead. Men etter hvert som Percy påvirker innbyggerne hun møter, våkner Gilead til liv igjen. Byen finner tilbake til sin egenverdi gjennom samspillet med Percy. Som et sandkorn inne i et skjell, irriterer og forvandler hun omgivelsene. Der det var stillhet, melankoli og nederlag, kommer nå åpenhet, tillit og håp. Når Hannah, den gretne eieren av den titulære kafeen, impulskjøper en frisk, ren og fargerik rutete duk til Gileads verden, skjønner man at perlene snart vil glitre i lyset.

Handlingen er oppfriskende uforutsigbar, selv om den i starten kan virke tradisjonell. Knights leker vakkert med dette. Skuespillet er gnistrende og nyansert, men føles samtidig kjent – det er som en slags sammensmelting av inntrykk og påvirkninger fra utallige amerikanske serier og filmer. Men ingenting er som det ser ut til, og Knights sørger for at overraskelsene er genuint konfronterende eller overveldende når de først kommer. Man skal ha et hjerte av stein for ikke å strekke seg etter lommetørkleet i løpet av andre akt – så vakker og livsbekreftende er Knights' visjon her.

God casting er selvsagt en essensiell egenskap hos en stor regissør, og Knights er i toppform her.

I sentrumsrollen som Percy, den som forvandler Gilead og dets folk, er Belinda Wollaston trollbindende på alle måter. Fra de første, vakre a cappella-tonene i "A Ring Around The Moon", via den humoristiske "Out Of The Frying Pan" og den oppløftende "Shoot The Moon", til den fantastiske "Shine", bruker Wollaston sin praktfulle stemme til å gi Valcqs partitur fullt utløp. Det er en ren fryd å høre Wollaston gi liv til hver frase. Hennes emosjonelle tilknytning til musikken og teksten er total.

Det samme gjelder Wollastons dypdykk i Percys psyke. Hun er helt overbevisende som den tidligere fangen, redd for fortiden og fremtiden, desperat etter å ikke fornærme noen, mens hun undertrykker tårer og frykt. Hun er famlende, usikker og herlig upolert idet hun finner fotfeste i Gilead. Ved å mestre en krevende dialekt og nedtone sin naturlige skjønnhet, leverer Wollaston en såret og tøff Percy som er eksemplarisk i alle ledd.

Tre scener peker seg særlig ut: hennes brå og knusende avslag på sheriff Joes frieri (før han i det hele tatt rekker å fri); hennes tilståelse til bestevenninnen Shelby om de tragiske omstendighetene bak fengselsoppholdet; og den intense scenen med den vrange Hannah hvor alle kortene legges på bordet. Wollaston dekker hele spekteret fra lukket kontroll til et rått og blottstilt hjerte, og sørger for at Percy Talbott er en karakter du vil huske lenge – og alltid være glad i.

Wollaston får utmerket støtte fra resten av ensemblet. Chris Kiely gjør sheriff Joe fullstendig troverdig, og frustrasjonen hans over Gilead slik byen var før Percy ankom, er merkbar. Han har en flott stemme, og selv om han ikke har en dyp baritontone, eier han sangene sine og får dem til å fungere. Andrew Borthwick er glimrende som den mystiske gjesten; helt overbevisende og hjerteskjærende til tross for at han ikke sier et ord eller synger en note. Blikket og kroppsspråket hans formidlet følelser og intensjoner på en bemerkelsesverdig måte.

Hans Rye er en utmerket Caleb, en vanlig mann som er frustrert over at tiden og Gilead har løpt fra ham, slik at det å være en ærlig, hardtarbeidende mann ikke lenger er nok. Han vibrerer av angst og usikkerhet, ikke minst fordi kvinnene i byen ser tvers igjennom ham. Stemmen hans er varm og sterk, og passer karakteren perfekt. Som bygdas sladdertante og bedreviter, Effy, er Katie Brennan et fyrverkeri av intriger og sjarm. Brennan balanserer rollen hårfint; lenge er det usikkert om Effy er ondsinnet eller bare nysgjerrig. Dette gjør henne til en mer interessant og komplett karakter. Brennan synger med den samme angrepslysten og det samme drivet som Effy bruker på sladderen sin.

Som Shelby, Percys redning på kjøkkenet og hennes nærmeste fortrolige, er Natalie Law søt, varm og godhjertet. Law viser tydelig Shelbys utvikling fra å være under Calebs tommel, uten at det føles bittert. Vennskapet som blomstrer mellom henne og Percy er en fryd å se på. Vokalt er Law noe usikker i første akt, men blomstrer virkelig i andre akt, og hennes lidenskapelige fremføring av "Wild Bird" er et absolutt høydepunkt.

Hilary Harwood kompletterer rollelisten som den brutalt ærlige og uforsonlige Hannah. Harwood starter litt forsiktig, men finner snart rytmen og gir liv til den strenge enken i Gilead på en direkte måte. Det er noe med Harwoods tolkning som er utrolig sjarmerende. Også hun virker tidvis litt usikker vokalt i første akt, men treffer midt i blinken med sine numre i andre akt, der "Way Back Home" står som et elektrisk høydepunkt mot slutten av forestillingen.

Lee Crowley står for utmerket koreografi (av den lavmælte sorten, ikke steppdans) som passer perfekt til stemningen, og Jack Weirs lysdesign er eksepsjonelt og økonomisk, der han effektivt bruker lyset for å fremheve følelser og karakterer.

Dette er en genuint fantastisk produksjon av en storarta, men uforståelig ukjent musikal. Om det fantes rettferdighet i verden, ville en produsent plukket opp denne forestillingen og satt den opp i West End. Med riktig støtte og markedsføring kunne dette blitt en braksuksess – en perfekt musikalsk motgift mot hverdagens mismot og stramme tider.

Det er en bedre musikalproduksjon enn mange av de som har blitt spilt i West End de siste årene. En formidabel triumf for Knights, Holt og Wollaston.

The Spitfire Grill spilles frem til 15. august 2015 på Union Theatre