ANMELDELSE: The Wars Of The Roses – Henry VI, Rose Theatre ✭✭✭✭✭

Joely Richardson, Alex Waldmann og Michael Xavier. Foto: Mark Douet The Wars Of The Roses: Henry VI

Rose Theatre, Kingston

03.10.15

5 stjerner

Bestill billetter «Glory is like a circle in the water, Which never ceaseth to enlarge itself Till by broad spreading it disperse to nought.» Henry VI, første del. Da regissør Trevor Nunn ble kalt opp på scenen etter Richard III, ni timer inn i maratonforestillingen The Wars of the Roses, sa han enkelt: «Jeg gir dere fem ord – John Barton og Peter Hall.» Og det er der vi må begynne enhver anmeldelse av denne ekstraordinære nyoppsetningen – med ambisjonene og bragden til de to skaperne av denne sammenflettingen av Shakespeares beretning om den interne krigføringen som gikk forut for Tudordynastiets maktovertakelse. Hvordan står dette landemerket fra 1963 seg i 2015, og taler det til oss i dag med samme kraft som det gjorde til teaterpublikummet på 60-tallet og til dem som så den påfølgende TV-adaptasjonen? Det er ingen overdrivelse å si at det var denne teksten og produksjonen som for alvor satte det nye RSC (Royal Shakespeare Company) på kartet. Den personliggjorde en tilnærming til Shakespeare som kombinerte respekt for tradisjon og autentisitet (der den plausibelt kunne spores), med en målrettet vilje til å gjøre Shakespeare så tilgjengelig som mulig for et bredest mulig publikum. Det fantes også en suveren tro på at selv de skuespillene som virket mest historisk og tematisk fjerne, kunne åpenbare evige menneskelige dilemmaer. Både Hall og Barton var påvirket av Jan Kotts bok Shakespeare, vår samtidige, og mente det kunne oppstå en genuin synergi mellom historisk informert vers-fremføring på den ene siden, og de teatrale metodene til Brecht og Beckett på den andre. Resultatet ble at anseelsen til dem som hadde blomstret i mer tradisjonelt teater – som Peggy Ashcroft og Donald Sinden – ble styrket, mens nye stjerner – som David Warner og Ian Holm – ble skapt. RSC ble kjent for ensembleproduksjoner i episk skala, hvorav flere har rivalisert med denne, men aldri overskygget den. Kanskje viktigst av alt: Suksessen med The Wars of the Roses i å revitalisere stykker som tidligere hadde samlet støv, etablerte en måte å «spille Shakespeare» på som ble en ortodoksi for en generasjon eller mer – foreviget i Bartons innflytelsesrike bok og TV-program med samme navn. Grundig research på versenes retoriske egenskaper og historiske forankring, plassert i en nedstrippet modernistisk visuell estetikk, ble normen. Først gradvis ble dette uthulet av et teknisk fokus på vokal «naturalisme» og en mer eksperimentell og eklektisk tilnærming til scenografi, som er dagens rådende stil.

Joely Richardson og Michael Xavier i The Wars Of The Roses - Henry VI. Foto: Mark Douet. En av de største gevinstene med denne nyoppsetningen er muligheten til å minne oss selv på både styrkene og svakhetene ved en så innflytelsesrik teatermetode, like mye som ved selve produksjonen. Fungerer dette fremdeles som en måte å formidle Shakespeare på, og ikke bare som en episk trilogi? Kan eller bør vi sette oss inn i denne måten å presentere Shakespeare på, eller har alt blitt foreldet eller absorbert av Game of Thrones?

Rose Theatre i Kingston er en svært passende arena for denne gjenopptakelsen. Bygget etter samme mål og proporsjoner som det originale Rose Theatre i Southwark, der Henry VI-stykkene opprinnelig ble spilt, tilbyr det et rom som ligger tett opp til Tudorscenens utforming, samtidig som det har alt moderne sceneteknikk kan by på. I denne produksjonen brukes en grunn forscene for intime monologer og en balkong med dobbel trapp dekorert med krigstrofeer, noe som gir ekstra dimensjoner, spesielt under de mange beleiringene og forhandlingene. Et kisteformet bord heves og senkes midt på scenen for å fungere som enten rådsbord eller likbåre etter behov. Kostymer og rustninger er tro mot tidsepoken, og det er bevisst lite scenemøbler slik at handlingen kan flyte sømløst fra en scene til den neste. Når det kreves et kraftigere visuelt uttrykk – som en trone – er det utført med stor presisjon og skjønnhet; her gjøres ingenting halvveis. Det er rikelig med fanfarer og musikalske innslag, alt i tradisjonell stil, men kanskje med et lite hint av Mahler.

Henry VI skiller seg ut som det stykket i denne triptykonen som drar mest nytte av Bartons redigering og presiseringer. Karakterer og scener er skåret bort i mengder for å rette søkelyset mot hva som kjennetegner godt og dårlig styre. Vi begynner med de kjeklende baronene samlet over Henry Vs kiste i et skinn av enighet, og ender med hertugen av Suffolks avhugne hode på scenen, et offer for pøbelveldet i Londons gater. Imellom får vi en lysende case-studie, i det vi i dag ville kalt ekte House of Cards-stil, på hvordan det bare trengs ett betent rivaliseringsoppgjør for å rive et kongerike i filler dersom den øverste maktpersonen er fraværende eller uskikket.

Ensemblet beveger seg med et fengslende og økende tempo, og håndterer de komplekse skiftene i tid og sted i en handling som veksler raskt mellom Frankrike og England. Kvaliteten på vers-fremføringen er gjennomgående klar, med en artikulasjon og frasering som er en lærepenge i hvordan man gir liv til selv det tørreste politiske materialet. Det er ingen synlige overganger mellom Shakespeares original og Bartons bearbeidelse, og hverken slagscener, dødsleier eller debatter dveler lenger enn nødvendig.

I et så stort ensemble, der de fleste skuespillerne har flere roller, er det umulig å trekke frem alle, men ingen skuffer, og flere utmerker seg i særlig grad.

Blant alle de stridende baronene tilbyr hertug Humphrey, riksforstanderen (Andrew Woodall), en eksemplarisk studie av den gode politikeren som blir nedkjempet som et jaget dyr av mindreverdige menns samlede urett og nålestikk. Et vendepunkt, elegant formidlet i Woodalls spill, er når Henry innrømmer at han mangler viljestyrke, og Woodall vender seg mot publikum med et uttrykk av sjokk (nesten som en av Kevin Spaceys fortrolige henvendelser til seeren) som på et øyeblikk signaliserer at han vet at alle hans anstrengelser for å bevare Henry Vs imperium vil være forgjeves – og likevel må han kjempe videre mot sin egen undergang.

Imogen Daines som Jeanne d’Arc. Foto: Mark Douet

Alex Waldmanns portrett av Henry VI er et herlig stykke skuespill, fullt på høyde med David Warners berømte originaltolkning. Han må bevege seg fra et sjenert, storøyd barn som er overveldet av sine omgivelser, til en keitete og selvopptatt tenåring, for så å ende i voksenlivets hellige alvor og virkelighetsfjerne ønsketenkning. Han gjør det med en sjarm og naturlig ynde som er både vinnende og nedslående. Vi ser ham sitte med bena i kors og barbeint på tronen, mens han leker med septeret og rosene som symboliserer splittelsen, og forgjeves prøver å forsone de bitre adelsmennene som en idealistisk sosialarbeider på dypt vann.

Det bør nevnes at det er tatt betydelige dramatiske friheter her. Vi vet i dag at den virkelige Henry VI led av en form for katatonisk psykisk lidelse snarere enn en hellig forakt for maktutøvelse. Men Shakespeares løsning er dramatisk sett mye mer engasjerende, fordi den tvinger oss til å reflektere over hvordan gode menn ofte kan være håpløse ledere, og over utfordringen med et personlig styresett når kongen ikke kan fylle sin tildelte rolle.

Det er avgjørende for enhver vellykket forestilling – slik det var Shakespeares intensjon – at det midt i denne mannsdominerte verdenen også finnes livlige og slagkraftige kvinneroller, som er mennenes likeverdige i både lidenskap og politisk tyngde. Her er vi i trygge hender. Vi får først en glitrende prestasjon fra Imogen Daines som Jeanne d’Arc: visjonær, trassig, jublende, og til slutt sårbar og verdig i nederlaget. Jeanne gir så stafettpinnen videre til dronning Margaret, og hun videre til dronning Elisabeth og Lady Anne etter hvert som de tre stykkene skrider frem.

Som dronning Margaret er Joely Richardson den eneste karakteren som er til stede i alle tre delene av eposet. Skuespilleren i denne rollen må ikke bare dekke et enormt følelsesregister, men også eldes fra en jomfruelig og lærevillig brud til en hevngjerrig furie. Rollen spilles vanligvis av en kvinne i middelalderen, og de tidlige scenene som «ung» kan derfor være utfordrende. Richardson håndterte disse godt, og hennes spill med Michael Xaviers Suffolk viste en list og seksuell tiltrekningskraft som ga hint om det som skal komme, men uten å overdrive, og lot ham være hennes mentor i forførende ondskap.

Med fare for å ramse opp slag og titler som en av karakterene, bør jeg også nevne et par minneverdige dødsleier (bare ett av dem er Shakespeares!) med Mortimer (Geoff Leesley) og kardinal Beaufort (Oliver Cotton) som forbanner seg ut av livet i en praktfull tidsriktig rullestol modellert etter en som ble brukt av kong Filip II av Spania. Også James Simmons’ portrett av Lord Talbot må nevnes – den militære lederen som best fører Henry Vs heltemot videre, og som blir det første offeret for de interne feidene mellom baronene som undergraver det engelske herredømmet i Frankrike.

For at man ikke skal tro at all æren tilfaller redaktørene og tolkerne, vil jeg avslutte denne første anmeldelsen med å understreke hvor mange eksempler det likevel er på Shakespeares unike geni – særlig i poesiens vendinger og kraft, men også i den dramaturgiske ferdigheten han viser ved å blande storpolitikk med vanlige folks erfaringer for å skape noe helt unikt.

Mot slutten av stykket er det et par korte scener som foregriper og oppsummerer riksforstander Humphreys fall på en vakkert økonomisk måte. Først er det en komisk scene med en trollkvinne som er leid inn for å avsløre de kongelige ambisjonene til Gloucesters kone (en skarp Alexandra Gilbreath). Dette er både et humoristisk avbrekk og en elegant lignelse om hvordan de mektige like ofte felles av forfengeligheten til sine nærmeste som av egne feil. Og enda bedre utført er scenen der hertug Humphrey avslører en krøpling som søker almisser og helbredelse fra Henry som en svindler. Bagatellmessig i seg selv, men det bidrar like fullt til å vende Henry mot sin onkel fordi hans egen forfengelighet er såret ved at hans godtroenhet ble utstilt. Selv de frommeste herskere kan påvirkes av trusler mot eget selvbilde; og Shakespeare forteller oss så treffende at rikets store saker kan hvile på slike små detaljer.

Og dermed, med Frankrike tapt, baronene i tottene på hverandre og den viktigste støttespilleren for orden hjemme fjernet, er scenen satt for den virkelige borgerkrigen mellom tilhengerne av de hvite og røde rosene – trilogiens midtpunkt – Edward IV.

Les Tims anmeldelse av Edward IV Les Tims anmeldelse av Richard III Bestill billetter til The Wars Of The Roses: Henry VI