ANMELDELSE: The Wars Of The Roses: Richard III, Rose Theatre ✭✭✭

Laurence Spellman og Richard Sheehan i The Wars Of The Roses. Foto: Mark Douet The Wars Of The Roses - Richard III

03/10/15

Rose Theatre, Kingston

3 stjerner

Bestill billetter «Thus hath the course of justice wheel'ed about, And left thee but a very prey to time; Having no more but thought of what thou wert, To torture thee the more, being what thou art.» Kanskje vi alle var slitne på slutten av en hel dag i teatret; kanskje, og med god grunn, mistet besetningen piffen etter å ha spilt ulike roller i de to foregående delene av trilogien, men uansett forklaring føltes Richard III som et slags antiklimaks mer enn som den naturlige kulminasjonen av denne bemerkelsesverdige gjennopptakelsen av Barton/Halls Wars of the Roses.

Vi er vant til å se dette stykket frittstående snarere enn som slutten på en lengre historie, og med stort fokus på kongens karakter og personlighet og hans kyniske, men modige tross mot alle utfordrere. Ved å nærme seg ham og historien via en mer indirekte rute, blir inntrykkene man sitter igjen med annerledes. Richards briljante og virtuose monologer er ikke like overraskende fordi vi allerede har sett dem i det forrige stykket. Vi har sett ham vokse i selvtillit og ondskapsfull eleganse, så han virker kjent snarere enn sjokkerende. Dessuten har vi allerede «vasset så dypt i blod» at hendelsene i selve stykket har mindre slagkraft enn vanlig, og spesielt når Barton utelater beskrivelsen av mordet på prinsene i Tower. Dette er etter min mening en feil, fordi det er nettopp med denne forbrytelsen at Richard går for langt – lenger enn de mange ugjerningsmennene i de foregående stykkene. Det poenget må understrekes, ikke tones ned.

Robert Sheehan i Richard III. Foto: Mark Douet I den opprinnelige oppsetningen brøt Ian Holm med den storslåtte Olivier-tradisjonen og presenterte Richard på en mye mer lavmælt, machiavellisk måte. Robert Sheehans tolkning er tilsvarende neddempet, men på en litt annen måte. Jeg ble genuint imponert over hans innsats i Edward IV, der kombinasjonen av fysisk mot, soldatferdigheter og kynisk sjarme var vinnende og overbevisende, og utvilsomt falt i smak hos publikum. Kroppsspråket hans hjalp også. Han brukte funksjonsnedsettelsen sin (ben i skinne) til å skape en skråstilt, krabbelignende gangart som speilet hans (mangel på) tilknytning til de andre karakterene; men det manglet heller ikke på kraft og spenst i soldatlivet hans. Her klarer imidlertid forestillingen hans ikke å vokse stort mer. Hans beste scener er de der personaen han utviklet tidligere får fritt spillerom – hans elegante og kyniske forakt overfor Lady Anne (Imogen Daines) og dronning Elizabeth (Alexandra Gilbreath) gjør deres endelige ettergivenhet for kravene hans mer troverdig enn det ofte fremstår. På samme måte byr hans flørtende spill foran Londons borgermester og befolkning angående aksepten av kronen på et flott og faktisk morsomt tablå like før pausen: hans siste kast av den falske rosenkransen inn i folkemengden var et velbalansert øyeblikk av forakt. Resten av prestasjonen var imidlertid svært generalisert og til en viss grad uengasjert, i hvert fall når det gjaldt teksten. Gitt den superbe standarden på tekstfortolkning og fremføring i resten av trilogien, kan jeg bare tilskrive dette mangel på tid eller energi i de siste stadiene av prøveperioden. Kanskje vil tolkningen fordypes utover i spilleperioden.

Dette betød at det skuespillermessige initiativet gikk over til de andre medvirkende, og det er sannelig noen flotte prestasjoner å bemerke, spesielt fra de som allerede har bidratt stort i de tidligere stykkene. Alexander Hanson viste seg som en bemerkelsesverdig energisk Buckingham, som i realiteten styrte kongerikets affærer gjennom store deler av midtpartiet, og traff karakterens glatte, men svikefulle PR-retorikk perfekt. Igjen dominerte Clarence (Michael Xavier) handlingen i de tidlige delene, og hans dødsscene i Tower ble den festen av språk og spenning som den skal være. De unge prinsene benyttet anledningen til å spotte og erte Richard på glimrende vis, og som deres uheldige far, Edward IV, gjorde Kåre Conradi sitt beste med en nokså utakknemlig rolle – en av flere i trilogien som innebærer langvarig sykdom og død.

Det var også svært troverdig støtte, ikke minst med en utmerket aksent, fra Andrew Woodall som jarlen av Derby, og Oliver Cotton dramatiserte Lord Hastings' nøling og uklare lojalitet med kraft. Jeg bør også nevne Geoff Leesley spesielt, som tilbød lavmælte og konsekvente råd til alle kongene i disse stykkene som hertugen av Exeter, og mirakuløst nok klarte å overleve både historien og Shakespeares dramaturgi med både liv og landområder i behold. Laurence Spellman var en langt mer karakterfull Richmond enn vanlig, selv om han lignet mer på en kjekk, ung Henrik VIII enn sin mindre tiltalende far. Det var bare én feil i rollebesetningen: å be Alex Waldmann dukke opp både som gjenferdet til Henrik VI og som morderen Tyrell. Den sistnevnte rollen ble helt usannsynlig når han hittil hadde fremstått som Henrik med en så minneverdig og helgenaktig utstråling.

Robert Sheehan som Richard III. Foto: Mark Douet

Barton beholder klokelig scenen der alle de sentrale kvinnene i dynastikampene samles for å forbanne Richard. Jeg forstår ikke hvorfor denne scenen så ofte blir utelatt, da den tilbyr et avgjørende tilbakeblikk og en oppsummering for de som ikke kjenner forhistorien, og gir en siste markant opptreden for dronning Margaret (Joely Richardson), fortsatt fylt av minneverdig galle. Fremfor alt er denne scenen en påminnelse om at det i hvert ledd av dette dramaet finnes mektige kvinner som både former og lider under begivenhetenes gang, og på mange punkter mer besluttsomt og hensynsløst enn mennene.

Det kreative drivet til Barton og Hall var fremfor alt fokusert på å redde Henrik VI-stykkene fra glemselen, og de lykkes utvilsomt med det på triumferende vis. Jeg kan ikke forestille meg å se de stykkene igjen i noen annen versjon enn de vi har sett her. Imidlertid virker det som om de gikk tom for krefter da de kom til Richard III, og dette er mer merkbart i denne gjenopptakelsen enn det var i sin tid. Det er rett og slett ikke den samme oppmerksomheten på detaljer, verken i tekst eller regi, som kjennetegner de to første delene. Trevor Nunns regi har, til tross for sin flytende og integrerte eleganse, for lite på hjertet her sammenlignet med andre oppsetninger, enten det er i London, Stratford eller andre steder. Når det er sagt, rettferdiggjør denne nyoppsetningen av trilogien som helhet seg selv mer enn nok. Som Wagners Ring-syklus og andre epos, finnes det inkonsekvenser og noen flate partier i løpet av ni timer med teater, men det essensielle fungerer fortsatt fenomenalt bra. Dramaet er fengslende, og stykkene viser en subtil, ikke-dogmatisk evne til å representere hendelser i mytologiske termer fulle av paralleller til den moderne verden av politikk og statskunst, akkurat slik Barton/Hall – og Shakespeare – hadde til hensikt. Jeg fryktet at jeg ville bli påminnet om senere satirer – enten det var Sorte Orm eller Monty Pythons «saucy Worcester riding across the plain». Men ikke i noe øyeblikk nærmet det seg eller bikket over i selvparodi.

Det er selvsagt sant at forkjærligheten for Brechts dramaturgiske stil som var moderne på 1960-tallet ikke lenger er nyskapende, men dette er snakk om overflate, ikke substans. Det kan noteres og legges til side. Sakens kjerne er måten å lese og spille Shakespeare på som Barton og Hall gjorde berømt, og som her blir trofast formidlet og gjenopplivet, like frisk som alltid. Det er den største og viktigste bekreftelsen av alle. Jeg håper derfor sterkt at det kan finnes en sponsor for en film- eller TV-versjon som kan fange prestasjonene til dette superbe ensemblet for fremtidens unge skuespillere og for ettertiden, slik tilfellet var på 1960-tallet.

Les Tims anmeldelse av Henrik VI Les Tims anmeldelse av Edward IV BESTILL BILLETTER TIL RICHARD III VED ROSE THEATRE, KINGSTON