ANMELDELSE: The Welkin, National Theatre ✭✭

Danny Coleman-Cooke anmelder Lucy Kirkwoods skuespill The Welkin, som nå spilles på Lyttelton Theatre ved National Theatre i London.

The Welkin

National Theatre

22. januar 2020

2 stjerner

Bestill billetter

Premisset for The Welkin er inspirert. En ren kvinnejury som tvinges til å dømme i en sak mot en annen kvinne; Tolv edsvorne kvinner, satt flere århundrer før Henry Fonda i det hele tatt var påtenkt.

Dette utspiller seg gjennom en gjenoppliving av en forlengst glemt tradisjon: en «jury av matroner». Dette var kvinnene som hadde den lite misunnelsesverdige oppgaven med å avgjøre om en domfelt var gravid – en avgjørelse som kunne bety forskjellen mellom galgen eller forvisning til datidens kolonier.

Det er en kompleks og tungrodd produksjon som bryter med et mangfold av temaer og karakterer, men som ender opp med å ikke gi nok fokus til noen av dem, til tross for den betraktelige spilletiden.

Dette fører til at klimakset ikke er tilstrekkelig utviklet, mens annet materiale føles modent for kutting – for eksempel et unødvendig og anakronistisk sangnummer i andre akt.

Likevel er det noen rosverdige prestasjoner blant det hovedsakelig kvinnelige ensemblet, selv om enkelte av dialektene satt bedre enn andre.

Ria Zmitrowicz er overbevisende i rollen som Sally Poppy, en snerrende tenåring anklaget for drapet på barnet til en godseierfamilie. Det var et dristig valg av dramatiker Lucy Kirkwood å gjøre karakteren usympatisk og uten anger, snarere enn et offer for et justismord, og det vitner om Zmitrowicz' talent at hun klarte å vekke så mye empati i en så problematisk rolle.

Maxine Peake leverte også en typisk strålende prestasjon som den lokale jordmoren Lizzy, selv om hennes karakter var en av flere som var tilbøyelig til urealistiske taler, i tillegg til en del dialog preget av tung eksposisjon.

Bunny Christies scenografi er spektakulær, selv om kombinasjonen av den enorme scenen og de nevnte ujevne dialektene førte til at flere viktige replikker forsvant ut i intet.

The Welkin er et stykke med bøttevis av potensial, men det trengs en varsom ryddejobb for å gi det større fokus og tematisk klarhet. For øyeblikket føles The Welkin som et skuespill som er noen utkast unna storhet.

Foto: Brinkhoff Moegenburg