ANMELDELSE: The Witches, National Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Roald Dahls Heksene som nå spilles på National Theatre i London.

Katherine Kingsley som Storheksen. Foto: Marc Brenner Heksene.

National Theatre.

21. november 2023

5 stjerner

Som anmelder er det av og til verdt å legge den dype analysen til side og bare nyte produksjonen som presenteres. Jeg hadde forventet å skrive om den nylige kontroversen rundt endringer i Roald Dahls tekster, og kvinnehatet som kan ligge i fremstillinger av hekser. Men det forrykende åpningsnummeret, «A Note About Witches», tar for seg alt dette: her ligger fokuset på sko, hansker og parykker for å skjule heksenes tegn – ingen fysiske misdannelser eller store neser her – og vi får vite hva hekser faktisk gjør: «Vi driver med yoga, vi driver med pilates.» Fra det øyeblikket er forestillingen en ren fryd, og noen ganger får man som kritiker oppleve noe helt spesielt.

Laura Medforth (Mamma), Bertie Caplan (Luke), Richard David Caine (Pappa) og ensemblet. Foto: Marc Brenner

Dette er en forestilling som serverer den ene perlen etter den andre. Ti og et halvt år gamle Luke blir foreldreløs, slår seg sammen med bestemor og kjemper for å stoppe heksesamfunnet som holder sin årlige konferanse på Majestic Hotel i Bournemouth. Planen deres er å gi alle barn i England (Wales, Skottland og Nord-Irland går visstnok klar) «Formel 86» via godteri, for å forvandle dem til mus som kan knuses. På premierenatten var Bertie Caplan en fantastisk Luke – akkurat den unge helten du ikke visste at du trengte før du satte deg i salen. Hans introduksjonslåt, «Ready To Go», fanger karakteren perfekt. Når han blir foreldreløs, tramper Sally Ann Triplett inn på scenen som den norske, sigarrøykende heksejegeren Bestemor – en enestående tolkning, og kjemien mellom henne og Caplan er herlig å se på. Når handlingen flytter seg til Majestic, tar Daniel Rigby med seg den samme maniske energien han hadde i «En anarkists tilfeldige død» i rollen som Mr. Skinner, hotellsjefen som nekter for at det finnes mus på hotellet hans. Toppen av kransekaka er likevel Cian Eagle-Service som den søtsugne Bruno; hans showstopper «Bruno Sweet Bruno» høstet øredøvende jubel. Heksekoret er hylende morsomt, om enn kanskje litt lite truende, og Katherine Kingsley er en ekte skurk som Storheksen – bortskjemt, forgudet og med et hat mot barn som strekker seg helt ut i salen. Hennes solo i andre akt, «Wouldn’t it Be Nice», er en bønn til foreldrene i publikum om å forestille seg hvor deilig livet ville vært uten barns stadige avbrytelser.

Ben Redfern (Roger), Ekow Quartey (Mr. Jenkins) og Jacob Maynard (Kevin). Foto: Marc Brenner

Manus og sangtekster av Lucy Kirkwood forblir rotfestet i originalens ånd – vittig og med et solid glimt i øyet – mens Dave Malloys musikk og tekster reflekterer historiens organiserte anarki. Regissør Lyndsey Turner holder tempoet oppe, og Lizzie Clachans scenografi skaper en bildebok-følelse som beveger seg like raskt som handlingen. Til tider kunne de såre øyeblikkene fått litt mer pusterom, men forestillingen fungerer så utrolig godt fordi hele ensemblet koser seg gløgg i hjel. Det er kjempegøy, og dette er juleforestillingen alle andre må prøve å slå denne sesongen. Den kroner et fantastisk år for National Theatre, og jeg mistenker at man snart må finne et teater i West End for nok en overføring herfra.