ANMELDELSE: There Are No Beginnings, Leeds Playhouse ✭✭✭✭

Jonathan Hall anmelder There Are No Beginnings, et nytt stykke av Charley Miles som nå spilles ved Leeds Playhouse.

Julie Hesmondhalgh som June i There Are No Beginnings. Foto: Zoe Martin There Are No Beginnings

Leeds Playhouse

4 stjerner

Bestill billetter

Jeg har sterke minner fra slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet, da frykten for «The Yorkshire Ripper» preget folks hverdag. Jeg husker foreldrene mine som bekymret seg for søsteren min i Newcastle, gratis minibusser for kvinner fra studentunionen, og de trassige «Reclaim the Night»-marsjene; for de som opplevde det, var dette en kraftfull tid som vakte store debatter – en tid og debatter som fanges på utmerket vis i Charley Miles' lidenskapelige og tankevekkende nye stykke.

«There Are No Beginnings» forteller historiene til kvinner i Leeds som levde gjennom denne perioden. Vi møter Moren, som drives av frykt for datteren sin og møter de sårbare unge kvinnene på hospitset der hun jobber. Det er en sexarbeider som lever i konstant men fortrengt redsel, og en politikvinne som må kjempe dobbelt så hardt som sine mannlige kolleger for å bli tatt på alvor. Og vi møter studenten som presses ut av komfortsonen for å utfordre en status quo der unge kvinner alene ute etter mørkets frembrudd ble sett på som om de «ba om det». Ved å fokusere på livene til dem som levde i skyggen av hendelsene, fremfor de som var direkte berørt, klarer stykket å fortelle en historie som hever seg over kjente fakta og stiller viktige spørsmål om kvinner og deres plass i samfunnet – både da og nå.

Jesse Jones (Fiona). Foto: Zoe Martin

På ett punkt i historien kjøres en bil gjennom vinduet til en kino som viser en kvinnefiendtlig skrekkfilm; det er en handling som føltes så riktig, men likevel så forgjeves mot det dystre bakteppet av de seks mørke årene.

Miles forteller en nødvendig stor og vidstrakt historie som reflekterer det mangfoldet av mennesker hun snakket med under arbeidet med prosjektet. Selv om argumentasjon tidvis tar overhånd for selve historien, er disse poengene alltid verdt å lytte til – spesielt i en verden som førti år senere fortsatt er preget av at vold mot kvinner er en stygg og nærværende dynamikk. Den vakre skrivestilen som preget Miles' debutstykke «Blackthorn», tilfører lidenskapen poesi; en monolog om en Silver Cross-barnevogn har brent seg fast i minnet mitt.

Tessa Parr (Sharon) og Natalie Galvin (Helen). Foto: Zoe Martin

Produksjonen bæres av et utmerket ensemble, regissert med innsiktsfull energi av Amy Letman. Tessa Parr, Natalie Gavin og Jesse Jones leverer en stødig og lidenskapelig tilstedeværelse, mens Julie Hesmondhalgh gir stykket et emosjonelt hjerte i rollen som senterarbeideren og moren. Hun lar aldri rollen bli en karikatur; hver replikk føles som noe hun nettopp har kommet på, og hver handling er preget av en gjenkjennelig menneskelighet – selv under applausen, når hun legger en morgenkåpe rundt skuldrene til en karakter som har vært i vann.

Natalie Gavin (Helen) og Tessa Parr (Sharon). Foto: Zoe Martin

Det enkle og spennende lokalet i det nylig gjenåpnede Bramall Rock Void kler stykket godt. Det er en naken scene i et rått rom, men likevel forlot jeg teatret med hodet fullt av bilder av skitne rekkehus og tåkete parker, bussholdeplasser og stablede plaststoler. Da stykket var slutt, kom jeg i snakk med en kvinne som viste seg å være en av dem Charley Miles hadde intervjuet; hennes minner hadde formet deler av stykket. Hun var synlig bevegret. «Det brakte alt tilbake,» sa hun. «Det var noen emosjonelle øyeblikk der.»

Spilles til 2. november 2019