ANMELDELSE: Onkel Vanja, Harold Pinter Theatre ✭✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder Tsjekhovs Onkel Vanja i Ian Ricksons regi, som nå spilles på Harold Pinter Theatre i London.

Toby Jones og Richard Armitage i Onkel Vanja. Foto: Johan Persson Onkel Vanja

Harold Pinter Theatre, London

Fem stjerner

Bestill billetter Til tross for sin kvelende atmosfære av mismot og forfall, regnes Onkel Vanja som et av Tsjekhovs mer komiske stykker. Conor McPhersons nye bearbeidelse ved Londons Harold Pinter Theatre, regissert av Ian Rickson, omfavner dette med en nesten farseaktig tone. Det gjør stykket svært underholdende og tilgjengelig, uten at det går på bekostning av den gjennomgående følelsen av fortvilelse.

Richard Armitage og Peter Wight. Foto: Johan Persson

Stykkets skildring av det «forferdelige provinslivet» er et kjent motiv fra Tsjekhovs dramatikk. En storfamilie lever liv preget av en ikke fullt så stille desperasjon på sitt avsidesliggende gods, låst i en daglig rutine med stadig magrere utbytte. Vanja, onkelen til godsets unge eier Sonja, har sunket ned i et liv i oppløsning – han veksler mellom å sove, drikke og rase bittert over deres meningsløse eksistens. Lokallegen Astrov, som føler seg sårbar etter tapet av en pasient, har blitt dratt inn i denne indolente livsstilen. Det distraherer ham fra prosjektene hans med å forbedre lokalmiljøet etter år med avskoging. Husstanden blir rystet når Sonjas far, en fremgangsrik professor, vender hjem sammen med sin glamorøse unge kone, Jelena. Men selv om lidenskapene blusser opp, virker det som om ingenting kan stoppe den energitappende entropien.

Peter Wight, Richard Armitage og Toby Jones. Foto: Johan Persson

Onkel Vanja ble først satt opp i 1898, mens uroen vokste i forkant av revolusjonen, og presenterer et middelsklasses bygdesamfunn i «jevn, uopphørlig tilbakegang», akterutseilt av det 19. århundrets fremskritt. Dette er briljant reflektert i Rae Smiths scenografi, der løvrike grener trenger inn i den dunkelt belyste stuen, som om huset allerede var overlatt til naturen. Med Bruno Poets lysdesign som leker med lys og skygge, fremstår scenen som et gjenferd på en strippet, moderne 2000-talls scene, der branndører og luftekanaler er godt synlige.

Ensemblet i Onkel Vanja. Foto: Johan Persson

Selv om handlingen fremdeles utspiller seg i Russland på slutten av 1800-tallet, gir McPhersons bearbeidelse Tsjekhovs tekst en slående modernitet gjennom et klart og dagligdags språk. Toby Jones er utmerket som en tragikomisk Vanja – lurvete, desperat og håpløst forelsket i Jelena, som spilles med sjarm og oppgitthet av Rosalind Eleazar. Med selvopptatt pompøsitet er Ciarán Hinds solid antagonistisk som den sannhetssigende professoren, like virkelighetsfjern og upraktisk som resten av familien. Richard Armitage legemliggjør perfekt Astrovs iver med en fysikk som uunngåelig tiltrekker seg både Jelena og Aimee Lou Woods Sonja, samtidig som han skildrer sitt eget uunngåelige forfall.

Toby Jones, Aimee Lou Wood og Rosalind Eleazar. Photo: Johan Persson

Peter Wight som gårdsarbeideren Telegin, Anna Calder-Marshall som den gamle barnepiken og Dearbhla Molloy som den dvelende matriarken Mariya lyser opp birollene og kompletterer det sterke ensemblet. Alle som måtte lure på om vi trenger nok en oppsetning av Onkel Vanja, kan beroliges med at denne livlige versjonen åpner opp Tsjekhovs drama og gir det en skarp, moderne stemme som fanger den mørke humoren i liv knust av skuffelse og frustrasjon.

Spilles på Harold Pinter Theatre i London fram til 2. mai 2020.