ANMELDELSE: Working, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

F.v. Huon Mackley, Izuka Hoyle & Nicola Espallardo i Working. Foto: Robert Workman Working Southwark Playhouse 7. juni 2017 4 stjerner BESTILL NÅ Konseptmusikaler vokser ikke akkurat på trær i disse dager, men det var en gang de ble ansett som veien videre som selve spydspissen i musikalteater-sjangeren.  Nå får vi muligheten til å oppleve – i en strålende, velforberedt og vakkert presentert produksjon – et hittil glemt eksempel på arten, som pryder den store scenen i dette musikalens mekka.  Faktisk er dette Europapremieren på et lenge 'tapt verk'.  Og jeg kan med glede rapportere at det er i svært god form. Så, hva er 'konseptet'?  En omfattende reportasjebok av den amerikanske forfatteren (og nasjonale fenomenet) Studs Terkel, som bærer samme tittel som verket, ble allerede på 70-tallet brukt som kildemateriale for en scenetilpasning av ingen ringere enn Stephen Schwartz (som vi for bare ett år siden så luske i foajeen i nettopp dette teatret) – i samarbeid med Nina Faso.  Med tilleggsbidrag fra Gordon Greenberg.  Det er en serie monologer, litt i stilen til Mayhew, hvor vanlige arbeidsfolk får snakke ut om hverdagen, pliktene, livene og drømmene sine.  Og de synger og danser seg gjennom en hel rekke sanger av Craig Carnelia, Micki Grant, Mary Rodgers, Susan Birkenhead, Schwartz selv og den legendariske James Taylor.  Å, og den ble grundig revidert for noen år siden, og fikk noen mer moderne låter av Lin-Manuel Miranda.  Låtene er alle velskrevne, selv om noen treffer bedre enn andre. Krysten Cummings i Working. Foto: Robert Workman Ensemblet som formidler alt dette består av et halvt dusin etablerte stjerner, og i denne oppsetningen, like mange helt nye talenter: alle nyutdannede fra landets ledende teaterskoler, som gjør et dundrende inntrykk i sin profesjonelle debut!  Blant de erfarne finner vi den makeløse Krysten Cummings – kanskje den eneste amerikaneren i ensemblet – og en som mer enn noen andre fanger sannheten i det hun formidler. Ikke bare verbalt, men fysisk i hvert kast med hodet, hver bevegelse med hånden, i hoftenes vinkel eller tærnes posisjon: det er en så fullendt og fengslende musikalprestasjon som man sjelden får se.  Hennes tolkning av 'Just A Housewife' er så nær ren poesi som sjangeren kan komme: hun gir karakteren all den kraften og den emosjonelle dybden til en skikkelse fra en Schubert-Lied, og gjør Carnelias enkle melodi rystende dyp. F.v. Izuka Hoyle, Peter Polycarpou, Luke Latchman, Huon Mackley og Patrick Coulter i Working. Foto: Robert Workman Det er kanskje ikke alle karakterene som får materiale som er like sterkt skrevet, men de leverer nydelige prestasjoner.  Peter Polycarpou er i strålende stemme, og er sensitivt til stede i hver minste detalj hos sine karakterer, med få ord men med et enormt hjerte og sjel.  Å se – og høre – ham er som å se en helt vanlig mann bli hugget inn i bergsiden på Mount Rushmore.  Siubhan Harrison har lignende suksess med sine skikkelser, og det samme har den varme stemmen til Liam Tamne.  Og nevnte jeg at dette er et av de FÅ sanne eksemplene på representativt mangfold i rollebesetningen i denne byen?  Ikke bare på musikalscenen, men i teateret generelt.  Her ser vi verden slik den faktisk ser ut! Liam Tamne (i midten) i Working. Foto: Robert Workman Takk, og mer til, går til produsentteamet (Jack Maple, Ramin Sabi, Christopher Ketner & D.E.M. Productions), og regidublet Luke Sheppard, som sammen med sin dyktige koreograf Fabian Aloise (assistert av Hollie Taylor), og regiassistent Leigh Toney, fører alle elementene i dette showet – dette panoramaet over moderne byliv – sømløst til scenen.  Jean Chan har skapt en realistisk scenografi, skitten og rå (veldig Southwark Playhouse-stil), og Gabriella Slade triumferer med kostymer som har den samme monumentale følelsen av tiår med bruk og slitasje: folk bærer skjorter som ser ut som bygningene gjør, og så videre.  Det er en virkningsfull effekt.  Det hele er lyssatt uten pretensjoner av Nic Farman, og lyddesignet er klart og velbalansert takket være Tom Marshall. Dean Chisnall i Working. Foto: Robert Workman Enten du foretrekker erfaring eller ungdommelig pågangsmot, vil du bli imponert – enten det er over de eldre traverne (som Gillian Bevan, elegant og klok; Dean Chisnall – med stemme som honning og et fint komisk talent); eller de nye ansiktene (Patrick Coulter, Nicola Espallardo, Izuka Hoyle, Luke Latchman, Huon Mackley eller Kerri Norville). De gjør alle en strålende jobb. Forestillingen varer i omtrent 90 minutter uten pause, og bandet (under musikalsk tilsyn av Alex Parker og ledelse av Isaac McCullough) høres fantastisk ut.  Det kan diskuteres om 'konseptet' er en helt tydelig rød tråd gjennom hele den halvannen timen, og man kan ta seg i å tenke at dette egentlig er mer en temabasert 'revy' om emnet 'arbeid' enn noe annet; man kunne kanskje ønske seg litt mer substans i overgangene mellom de fantastiske musikalnumrene (og det er jo typisk for det britiske publikummet å kreve nettopp det!).  Men la det ligge.  Du kommer til å elske sangene.  Du vil huske mange av dem – med glede.  Og hvilket arbeid er vel bedre enn det man kan se tilbake på med et smil? Spilles til 8. juli

BESTILL BILLETTER TIL WORKING