ANMELDELSE: Zomboid, New Wimbledon Studio Theatre ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Richard Foremans Zomboid, den siste delen av Foreman at Fifty pu00e5 New Wimbledon Theatre.

Zomboid

New Wimbledon Studio,

3. desember 2019

5 stjerner

Bestill billetter

Dette er den siste delen av Foreman at Fifty, en serie produksjoner som feirer de utrolige dramatiske verkene til den avantgardistiske amerikanske teaterskaperen Richard Foreman. Den nu00e5 82 u00e5r gamle forfatteren, regissu00f8ren og produsenten har til dags dato skapt nu00f4yaktig... femti. Hvis noen er ekspert pu00e5 hans utfordrende, men samtidig merkelig vakre verk, su00e5 er det Patrick Kennedy. Kennedy er en regissu00f8r som med sitt eget kompani, 'Phenomenological Theatre', har vu00e5get u00e5 fronte en rekke av disse ofte bisarre og gu00e5tefulle scenestykkene. Han har dratt stor nytte av det produktive samarbeidet med New Wimbledon Theatre Studio, hvor han allerede har satt opp flere av dramatikerens nu00f8kkelverk. Foremans kunst er unik, og u00e5 sette den opp u2013 su00e6rlig med den selvsikkerheten Kennedy utviser u2013 er ingen liten bragd. Kennedy er en markant og minneverdig skikkelse i det britiske teatermilju00f8et, og det er imponerende hvordan han klarer u00e5 tiltrekke seg nye talenter som er villige til u00e5 kaste seg ut i prosjektene og omfavne alle utfordringene de fu00f8rer med seg.

I dette stykket beveger fem glitrende kledde toreadorer seg gjennom nu00f8ye koreograferte tablu00e5er, samtidig som vi ser filmklipp laget spesielt for anledningen av Kennedy selv u2013 som ogsu00e5 stu00e5r for scenografi, lys, koreografi og selvfu00f8lgelig produksjon. I tidligere oppsetninger har han ogsu00e5 bidratt med stemmebruk u2013 han er faktisk det nu00e6rmeste vi kommer en ekte teater-auteur i dagens britiske teaterlandskap, en formidabel universalbegavelse. Samtidig dundrer et lydbilde (ogsu00e5 signert Kennedy) i bakgrunnen, med alt fra en ungarsk politikers tale blandet med Bartu00f3k, til u2013 etter det jeg kunne hu00f8re u2013 musikkritikk av Theodor Adorno (eller noen i hans gate) som doserer om et annet kunstnerisk ikonoklast, nemlig Beethoven. Den intellektuelle tyngden og estetiske elegansen i utfu00f8relsen er pu00e5fallende god, spesielt nu00e5r man vet at kompaniet knapt har offentlig stu00f8tte. Men den spartanske 'New York loft'-fu00f8lelsen i produksjonen er helt i tru00e5d med verkets opprinnelse, Foremans eget Ontological-Hysteric Theatre, som ble grunnlagt med formu00e5let om u00e5 "skrelle teateret ned til det helt essensielle: impulsen til u00e5 iscenesette den statiske spenningen i mellommenneskelige relasjoner i rommet."

Det vi ser her er en skoleoppvisning i hvordan man oppnu00e5r nettopp dette. Det er mengder av spenning i de frosne u00f8yeblikkene som utfu00f8res av de pyntede skuespillerne: Davey Green, Tommy Papaioannou, George Seymour, Georgia Small og Nikitas Stamoulis. Bevegelsene er pussig repetitive uten u00e5 bli monotone, og formasjonene hinter stadig om en slags flyktig 'mening' i denne merkelige verdenen av ikke-hendelser og uforklarlige konsekvenser. Ingenting er skjult u2013 tilsynelatende er alt bare 'der' for at vi skal observere og fordu00f8ye det. Men i likhet med en 'happening' er ikke dette teater servert med en enkel ru00f8d tru00e5d; det er en opplevelse ribbet for kontekst og koherens. Det vil nok irritere enkelte, men i lu00f8pet av den dru00f8ye timen forestillingen varer, har den en merkelig behagelig sjarme.

Likevel virker det som om det britiske teateretablissementet overser Foreman, til tross for Kennedys iherdige innsats. Han blir sjelden spilt pu00e5 vu00e5re scener og er lite kjent for det brede publikum. Men uansett om han blir tilsidesatt, har han en liten, nisjepreget og ekstremt lojal tilhengerskare u2013 og viktigst av alt u2013 en bunnsolid filosofi som ligger til grunn for alt han gju00f8r (utdypet i programmet). Denne bemerkelsesverdige kunstneren fortsetter ufortru00f8dent, med en glu00f8d og energi som ikke lar seg dempe av manglende folkelig annerkjennelse. Etter u00e5 ha sett et halvt dusin av hans verk, har jeg fu00e5tt en unik lu00e6repenge i hva teater er og hva det kan utrette. Det er svu00e6rt fu00e5 her til lands som gju00f8r noe som er i nu00e6rheten av su00e5 radikalt eller revolusjonerende som dette. Er det et gufs fra sekstitallet? Muligens, men Foreman var en av dem som definerte det magiske tiu00e5ret. Jeg u00f8nsker derfor velkommen enda en uredd og selvsikker produksjon fra dette unike, kunstnerstyrte kompaniet.