KOMMER SNART: Am Dram A Musical Comedy på The Other Palace

Julian Eaves tar en titt på Am Dram, en ny musikalkomedie av Katie Lam og Alex Parker som nylig hadde prøveforestilling på The Other Palace Theatre.

Am Dram: A Musical Comedy The Other Palace

3. februar 2019

Det var en gang slik at lovende låtskrivere kunne starte karrieren med å skrive enkeltnumre – ett her, et par der – for revyer som lot dem eksperimentere gradvis med hva som fungerte og ikke. Gjennom en langsom og møysommelig prosess med prøving og feiling kunne de innse sine særegne ferdigheter innen musikalfagets håndverk før de kastet seg ut i større prosjekter. Denne tilnærmingen produserte mye middelmådig arbeid, men startet også karrieren til mange talentfulle kreative, inkludert flere av de største eksponentene for denne sjangeren.

Livet i dag er ikke så enkelt. Låtskrivere må nå tre frem ikke bare med noen få sanger, men med et fullt fungerende, utviklet partitur og et manus med sterk dramatisk tyngde. Forventningen er at man skal produsere komplette musikaler og lykkes på alle områder tilknyttet dem: Det er et tøft krav å innfri. Suksess kommer sjelden i ett mesterlig sprang; det er vanligvis produktet av en trinnvis fremgang gjennom de ulike stasjonene på veien, ofte med interessante avstikkere lungo mindre trafikkerte stier, alt utforsket i jakten på å lande på noe nytt og fengslende. Som det ofte sies: Utrolig mange forskjellige brikker må falle på plass samtidig for at en musikal skal bli en suksess.

Manusforfatter og tekstforfatter Katie Lam og komponist Alex Parker er fortsatt på et relativt tidlig stadium av sin reise som skapere i dette utfordrende feltet (selv om de begynte å skrive sammen da de bare var åtte år gamle: De er nå unge nyutdannede som gjør karriere i henholdsvis finansverdenen og som musikalske ledere). For et par år siden anmeldte jeg deres herlig idiomatiske og tonalt treffsikre 'All Aboard' på denne siden – en screwball-komedie satt til en atlanterhavsdamper, som forente vakkert innhold med en konsistent historisk stil på en utrolig vellykket måte. Dette er på den andre siden et gjensyn med et mye tidligere verk, et som viser dem i en yngre fase av utviklingen, men som også peker i nyere og kanskje mer emosjonelt kraftfulle retninger som ikke var like fremtredende i 'All Aboard'.

Det dramatiske utgangspunktet her viser Lam som flekser teatermusklene i mer utfordrende terreng: Hun gir oss historien bak scenen i en amatørteatergruppe som setter opp en musikal om livet til Katarina den store, noe som skaper potensielle paralleller til det virkelige livet for ensemblet og det kreative teamet. Denne versjonen ble opprinnelig produsert med et stort amatørensemble, men er nå utviklet med vennlig assistanse fra deres nye sponsorer, Cunard (som huset dem på Queen Mary 2 for anledningen). Den fremstår i dag som en strammere produksjon med behov for kun sju skuespillere og et lite band. For bare én dag har den foretagsomme duoen brakt forestillingen til hovedscenen på The Other Palace for å spille for to Oslo-publikummer. Dette er et dristig trekk. Riktignok fikk man følelsen av at de fleste i salen var tidligere medlemmer av det 'originale' (store) ensemblet og reagerte på verket som 'innviede', kjappe til å plukke opp interne referanser og interne spøker. De var ekstremt velvillig innstilt til å like stykket: Jeg kan ta feil, men hvor nyttig det egentlig er å teste ut ny musikalteater-skriving i slike omgivelser kan diskuteres.

Uansett var det nok nye fjes (som meg selv) i salen til å se og høre det med friske øyne. Og fra vårt synspunkt var kveldens store høydepunkt muligheten til å høre noen av de mest spennende nye sangene vi har hørt på en musikalscene på lenge. Det var tre virkelig sterke numre som skilte seg ut: Stykkets emosjonelle hjerte er en hakeslippende sterk trio for de kvinnelige hovedkarakterene mot slutten av forestillingen. Den minner om 'den' andre berømte trioen i 'Rosenkavaleren', med en eldre kvinne som ser tilbake og gir plass til de yngre stemmene som streber fremover mot noe nytt, mens alle tre tar en pause i tiden for å reflektere over hva 'jeg burde ha visst'. Dette er en av de mest hypnotisk vakre sangene jeg har hørt på svært lenge; svært få unge forfattere klarer å utforske kjærlighetens bittersøte nostalgi like godt som dette. Hvis resten av partituret holdt dette nivået, og hvis manuset levde opp til det, kunne dette blitt en ufattelig strålende suksess.

Og det kan være dit denne forestillingen er på vei. Det er umulig å si hvordan ting vil utvikle seg. I mellomtiden finnes det andre flotte musikalske øyeblikk. Den sjefete kunstneriske lederen for truppen, Honoria, har en perle av en sang i 'Always Me'. I denne halvveis iscenesatte workshop-fremføringen med manus i hånd, smeltet Wendy Ferguson hjerter med sin svevende sopran. Dette er den beste sangen i første akt, men tilgi meg for at jeg påpeker at den dessverre er litt bortkastet ved å være knyttet til et underordnet poeng i handlingen om en karakter vi aldri engang får møte. Dette er typen dramaturgiske hull som manuset slik det er nå, fortsetter å falle i. Det andre gode nummeret i stykket er sang nummer to, en solo for produksjonens største navn, Laura Pitt Pulford, som spiller rollen som Rose. I sangen 'Out In The Light', som muligens setter tonen, sang hun strålende, selv om arrangementet til Martin Higgins for en gangs skyld var litt for tungt og hadde en tendens til å overdøve stemmen hennes (lyddesign av Paul Smith). Ellers var orkestreringen og lydproduksjonen fantastisk. Det var også en merkelig detalj i handlingen: Rose er en profesjonell skuespiller som har en pause, men som prøver å komme seg tilbake i bransjen. I tillegg er Tom Eddens morsomt pretensiøse regissør, Max, også profesjonell. Så er dette egentlig – for purister – ekte amatørteater? Eller er det mer 'Pro-Am'? Det kan virke som flisespikkeri, men tilstedeværelsen av disse to 'profesjonelle' er avgjørende for historien og temaet. Det er én veldig sterk og inderlig tale i andre akt som føltes veldig ekte, der stykkets budskap om å 'gjøre det for kjærligheten' ble klart. Lam har kanskje virkelig noe magisk her; kanskje det bare trenger et tydeligere fokus hele veien gjennom?

Å finne den rette tonen er en konstant kamp. Mens selve 'stykket i stykket' ('The Golden Empress') minner mistenkelig mye om von Stroheims Dietrich-film 'The Scarlet Empress', bringer rammefortellingen oss trygt inn i Alan Ayckbourn-landskap av typen 'Chorus of Disapproval'. Roses dypt usympatiske handling på slutten av første akt (som risikerer å fremmedgjøre publikum) tydeliggjør denne gjelden; Lam må deretter konstruere en andre akt der hovedpersonen selv er borte fra handlingen i lang, lang tid. Hun gjør så godt hun kan, men må dette skillet egentlig eksistere? Vi mister følelsen av det tette kameratskapet i truppen som ble så grundig bygget opp i første akt. (For en lærepenge i hvilken skade dette kan gjøre på en handling, kan man studere andre akt av 'Show Boat', som får et skudd for baugen av akkurat det samme problemet.)

Men Jordan Lee Davies er her for å synge – fantastisk, med sin stadig mer heroiske tenor – og han står også for koreografien (ganske sjarmerende). Thea Collings leverer en morsom prestasjon som intet mindre enn tre ulike utgaver av 'Karen'. Debbie Chazen er en jordnær Elaine, og Denise Hodgkiss spiller den aldrende divaen Diane med verdighet og eleganse. Alex holdt musikerne i gang og fikk det meste ut av de emosjonelle høydepunktene i sitt melodiøse og fengende partitur. Det er likevel rettferdig å si at det er et visst gap mellom de 'funksjonelle' musikalkomedie-numrene (et åpningskor som egentlig ikke har noen dramatisk grunn for å være der) og 'pastiche'-soul-numre (som minner oss kanskje litt for mye om 'Dreamgirls' og lignende; det er en stil han mestrer lekende lett... kanskje litt for lett til at det bærer på scenen) og den ekte kraften og sannheten i de uvurderlige sangene som er gitt til de kvinnelige hovedrollene. Regissør James Robert Moore lot klokelig de magiske øyeblikkene snakke for seg selv og holdt seg mest mulig i bakgrunnen for å formidle manus og musikk så rent som mulig.

Og det endelige inntrykket? Selv om mye av tiden går med til billige vitser og lettglemt såpeopera-dialog, er det varende inntrykket av denne forestillingen, slik jeg ser det, den genuint rørende kraften i den lyriske reisen representert ved Parker og Lams fineste arbeid. Det er nydelig! Ja, folk drar noen ganger på teater for trivi lettbeint underholdning, men det skjer ikke så ofte med musikaler: Der vil publikum generelt ha store historier om store følelser, selv om noen av menneskene involvert er akkurat som deg og meg (og noen ikke er det). Som en ny skrivende duo er disse to blant de beste jeg kjenner, og jeg ser frem til å se og høre hva de gjør neste gang, spesielt hvis de føler for å gå tilbake til denne forestillingen – kanskje med en ny, mer erfaren manusforfatter? – og grave dypere inn i den store historien som meget vel kan ligge i kjernen av den. For den har et hjerte. Og det er ikke noe man alltid, eller engang ofte, kan si om ny musikalteater.

(Som vanlig med verk under utvikling, gis det ingen stjernekarakter her.)