KOMMER SNART: Sylvia på Old Vic Theatre

Julian Eaves tar en titt på Zoo Nations Sylvia, som har blitt vist som et pågående arbeid ved Old Vic Theatre.

Beverley Knight (Emmeline Pankhurst) og Whitney White (Christabel Pankhurst) sammen med ensemblet i Sylvia. Foto: Manuel Harlan Sylvia

Old Vic Theatre,

19. september 2018

Denne ekstraordinære, forbløffende, ambisiøse og vakre nye musikalen bryter nytt land på nesten alle fronter i denne første visningen av en uferdig versjon ved Matthew Warchus' fantastiske Old Vic Theatre i Waterloo.  Og ha dette i bakhodet: det er nesten ikke til å tro, men teamet bak har knapt hatt et år på å sette alt sammen siden teatret bestilte det.  Sjeldent har vi sett et slikt fenomen på den britiske musikalske scenen.  De heldige publikummerne som fant veien til den korte spilleperioden på tre uker i The Cut, vil føle seg privilegerte over å ha fått oppleve noe så fantastisk på et så tidlig stadium.  Den skal nå tas av plakaten i et år for å bli omskrevet og finpusset, før den kommer tilbake som en fullverdig produksjon.

Opprinnelig var dette tenkt som et dansestykke av Kate Prince og dansekompaniet hennes Zoo Nation for å markere hundreårsjubileet for at Sylvia Pankhurst (og resten av gjengen) kjempet frem stemmerett for kvinner her i landet, men forestillingen har nå vokst til en vidunderlig episk utforskning av så mye mer.  Sammen med forfatter og dramaturg Priya Parmar trekker Prince inn et massivt persongalleri – fra statsministre og partiledere til arbeiderklassekvinner i East End og dusinvis av andre – her bragt til scenen av et stjernelag på 16 skuespillere.

To andre faste samarbeidspartnere, komponistene Josh Cohen og DJ Walde, har skapt et pustende vakkert partitur, med vokalarrangementer og produksjonsledelse av Michael Henry, og spilt av musikalsk leder og bandleder på scenen, Josh 'MckNasty' Mckenzie – internasjonale tungvektere.  Her har Prince selv skrevet de fleste av de klare og velskrevne tekstene (en rolle hun deler med komponistene, i tillegg til å bidra med noe musikk).  Men hun stopper ikke der; hun regisserer med selvsikkerhet og flyt, og koreograferer med en sublim sans for detaljer og et genialt øye for ensemble, bevegelse, tempo og blendende showmanship.  Ja, faktisk.  En utrolig arbeidsmengde for én person, og resultatet er formidabelt.

Jeg var heldig nok til å få se forestillingen to ganger i løpet av spilleperioden i Waterloo, og det er jeg glad for.  Den er så dristig, så radikalt frisk og strålende original at én visning – spesielt når man er vant til konvensjonene fra den tradisjonelle 'West End'-stilen – knapt er nok til å fatte dens enorme oppfinnsomhet og ambisjon.

Cohen og Waldes musikk er rik på melodi og drama, overfylt av drivende, rastløse rytmer, og badet i en nesten kinemastisk bredde.  Den evner å tale til både fornuft, hjerte og sjel: den fortjener VIRKELIG å bli hørt gjentatte ganger for å fullt ut verdsette de mange lagene.

Jeg likte svært godt Prince og Zoo Nations 'Into The Hoods' for et par år siden, en herlig flakkende og kaotisk vidunderlig revy over samtidsmotiver.  Men minnet om den forestillingen forberedte meg knapt på den slående nøyaktigheten og de elektriske, knivskarpe bevegelsene og frasene som punkterer det drivende partituret.  Arbeidet hennes virker gjennomsyret av adrenalin og dopamin; når du ser danserne hennes bevege seg, føler du det de føler.  Det er berusende.

Som med alle verksteder har scenograf Ben Stones hatt et stramt budsjett å jobbe med, men han skisserer opp et rammeverk av historiske detaljer med noen enkle antrekk og et kjølig utvalg av rekvisitter.

Et gjenferd hjemsøker musikkteateret – 'Hamilton'-gjenferdet.  Alle kreftene i det gamle musikkteateret har inngått en hellig allianse for å hylle denne ånden.  Slik er det også med dette verket.  Det bygger tydelig på presedensen satt av det ekstraordinære verket når det gjelder å se på fortiden med skamløst moderne øyne og midler, men det går lenger.  Mye lenger.

De kreative røttene til dette verket ser faktisk ikke ut til å ligge i den vanlige musikal-arven i det hele tatt, men i den mer tradisjonelle britiske historien om episk teater og oratorier.  I stedet for å følge skjebnen til én eller to hovedpersoner, får vi noe mye mer overraskende.  Stykkets struktur er en slags abstrakt 'lagvis' presentasjon av hendelser, en nesten klassisk sammensetting av store, i seg selv lukkede og statiske 'øyeblikk' fra en større fortelling, frosset til uavhengige kunstneriske uttrykk som – samlet sett – har en dyp effekt på publikum.

Whitney White (Christabel Pankhurst) og Beverley Knight (Emmeline Pankhurst) i Sylvia. Foto: Manuel Harlan

Dermed gir showets konsertaktige stil fullstendig teatermessig mening.  Ikke bare blir vi mettet med det siste innen soul, hip-hop eller funk fra det knallgode 5-mannsbandet på scenen (gitarer, Linda Burrato, Sonia Konate; bassgitar, Joe 'Joey' Grant; trommer og leder, Mckenzie, med Adrian J Moore på tangenter), men vi får også et ensemble som er radikalt annerledes – spesielt i etnisk opprinnelse – fra de historiske figurene de representerer.  Sentralt i dette galleriet står gudinnen Beverley Knight.  Hun er en ubestridt internasjonal stjerne, og vi er heldige som har henne her; hun lyser opp hvert øyeblikk hun synger med utrolig vakre toner, og hun kan spille også.  Hun bærer rollen som Emmeline Pankhurst med en utrolig sans for nyanser og subtilitet, alt uttrykt med en avvæpnende naturlighet som plasserer henne helt i toppen av sitt fag som både skuespiller og sanger.

Knight er omgitt av et ensemble med tilsvarende musikalsk tyngde.  Genesis Lynea måtte dessverre trekke seg fra rollen som datteren Sylvia Pankhurst, hvis kompliserte forhold til moren Emmeline ligger i hjertet av forestillingen, men vi er velsignet med hennes erstatter Maria Omakinwa, som formidler et alternativt synspunkt med elegant lidenskap.  Vi har også Whitney White som Christabel Pankhurst, som gir oss enda et perspektiv på verden innenfor det samme fascinerende mikrokosmoset av en familie.  Karl Queensborough spiller broren Harry Pankhurst, blant flere roller, med en helt annen tilnærming.  Deretter de lojale støttespillerne: Elliotte Williams-N'Dure er et vokalmessig kraftverk i sine numre som Flora 'Generolen' Drummond, mens Tachia Newall er en av mange skuespillere som mestrer flere tydelig definerte roller.

Og det er mer.  Den stadig mer imponerende Izuka Hoyle fortsetter sin klatring mot toppen med en magnetisk scenetilværelse og fenomenal utstråling, og la oss også anerkjenne Jade Hacketts forrykende innsats som Lady Jennie Churchill.  Og så har vi Delroy Atkinson, kledd opp som Winston Churchill, som klarer å være både truende og morsom.  Vi ser parallellene til 'Hamiltons' nytolkning.  Alle disse skuespillerne har afrikansk eller blandet bakgrunn, og det er en bemerkelsesverdig casting som viser at britisk musikkteater plukker opp stafettpinnen etter Lin-Manuel Mirandas moderniseringer med stor iver.

Så er det de andre skuespillerne.  Verity Blyth gjør en god figur i Pankhurst-familien som den ærlige søsteren Adela, og Carly Bawden er en stødig og stålrøstet Clementine Churchill.  Jay Marshall er dansekaptein – og en annen følger, Ada.  John Dagleish skaper en rørende kompleks og moderne utgave av Keir Hardie, Todd Holdsworth er H.G. Wells og – til slutt – den overraskende varme og omsorgsfulle partneren til Sylvia, Silvio Corio.  Ross Sands får spille GBS og den siste av Pankhurst-barna, Richard.

Mennene samler seg også for å spille kollektive, skurkaktige politistyrker og lignende, og iscenesettelsen av angrepet på kvinnenes protestmarsj er en av de virkelig rystende teateropplevelsene i en tettpakket produksjon: du føler hvert øyeblikk av det.  Det er enda sterkere på grunn av den mirakuløse tekniske dyktigheten i hvordan scenen er bygget opp av ulike narrative tråder som knyttes sammen i en emosjonelt uforglemmelig avslutning på første akt.  Å høre Beverleys stemme stige over ensemblets samlede røster og det fryktinngytende brølet fra orkesteret, er noe av det kraftigste jeg noensinne har opplevd i et teater.

Dessuten oppnår lysdesignet i denne forestillingen en enorm følelse av episk skala, takket være Natasha Chivers.  Lyddesignet er gnistrende klart og fyldig, signert Clement Rawling; han får de fem instrumentene på scenen til å låte som et helt symfoniorkester.  Magi.  Og når alt dette kombineres med de sensasjonelle stemmene, er resultatet ren himmel.

Konklusjonen?  Denne forestillingen er noe av det beste som har dukket opp på svært lang tid.  Vi kan ikke gi stjerner til en forestilling under utvikling, men vi kan si: hold utkikk etter det ferdige produktet.  Det blir noe du vil huske for alltid.

FINN UT MER OM ZOONATIONS SYLVIA