Hva har Playdays, End of the Rainbow og Finsbury Park til felles?

Dramatiker Peter Quilter Med norgespremieren på 4000 days rett rundt hjørnet, tar BritishTheatre.com en prat med West End- og Broadway-dramatiker Peter Quilter for å få siste nytt om stykkets månedslange spilleperiode på Park Theatre – i tillegg til den kommende britiske turneen av suksessforestillingen End of the Rainbow. Du startet som skuespiller og programleder – i selveste Playdays! – Hva fikk deg til å ta spranget fra skuespill til skriving? Jeg slo meg sammen med en liten gruppe skuespillervenner og vi bestemte oss for at vi trengte et utstillingsvindu for å tiltrekke oss castingansvarlige. Så jeg skrev et stykke for oss tre om Oscar Wilde med tittelen Mirror of the Moon. Vi satte det opp på Fringe-festivalen, og en kveld dukket en representant fra Royal Court opp og sa at jeg burde jobbe som dramatiker på heltid. De inviterte meg inn i sin Young Writers Group for å delta på verksteder, seminarer og opplesninger. Dette var mens Stephen Daldry ledet teatret. Det fikk meg til å ta skrivingen på alvor, og alt tok av derfra. Det var litt av en overgang fra å presentere barne-TV på BBC! Hva inspirerte deg til å skrive 4000 days – historien om Michael og hukommelsestapet hans?

Merkelig nok var det en drøm jeg hadde. Jeg drømte at jeg lå i en sykehusseng omgitt av hauger med gamle aviser. Legen fortalte meg at jeg måtte lese alle sammen for å oppdatere meg på de 11 årene jeg hadde gått glipp av. Det var helt rart. Dagen etter sto jeg opp og begynte å skrive stykket.

Slagordet for stykket er: Hva ville du gjort om du glemte det siste tiåret av livet ditt…? Hva ville DU gjort? Vel, karrieren min tok først av for 11 år siden, så det ville vært lite nyttig... Jeg tror jeg bare ville ha gjentatt alt sammen. Det har vært en fantastisk reise, som startet i 2005 da jeg hadde premiere på Glorious på Duchess Theatre i West End og, nøyaktig samtidig, verdenspremiere på End of the Rainbow ved operahuset i Sydney. Jeg har reist så mye de siste ti årene og hatt så mange utrolige og skremmende teateropplevelser. Så ja, jeg ville hoppet på berg-og-dal-banen igjen og tatt en ny runde.

Maggie Ollerenshaw, Alistair McGowan og Daniel Weyman i 4000 Days. Foto: Rory Lindsay Skuespillerne i 4000 days er et stjernelag bestående av Alistair McGowan, Maggie Ollerenshaw og Daniel Weyman. Hva håper du hver av disse vil tilføre karakterene dine?

Jeg er genuint begeistret over denne besetningen. De er alle svært forskjellige som mennesker og skuespillere, så hver av dem bringer sin helt personlige tolkning av karakterene. Det er en følsomhet i hver av dem, kombinert med intelligens og humor. De kommer til å bli fabelaktige.

Og hvorfor falt valget på Park Theatre i Finsbury Park for stykkets britiske premiere, av alle teatrene i London?

Jeg synes det er det tøffeste teatret i London. Det er ungt, urbant, nyskapende og har den fantastiske intimiteten som kaster publikum rett inn i handlingen. Jeg kan ikke tenke meg et mer perfekt sted for å lansere et nytt stykke.

Du har vært nominert til Olivier- og Tony-priser tidligere; tror du 4000 days kan bli den som sikrer deg trofeet? I så fall, hvorfor? Og bryr du deg?

Jeg virker alltid å være den som blir nominert uten å vinne på disse prisseremoniene. Jeg er ikke sikker på hvorfor det aldri går helt veien. Selv om jeg ofte får nest flest stemmer, som jeg antar er noe å holde fast ved. Man må bare skrive det man skriver og ikke bekymre seg for det. Hvis du satte deg ned med målet om å skrive en prisvinner, ville det endt opp som et elendig stykke. Men jeg kunne tenke meg et lite trofé i huset på et tidspunkt. Dramatikk er en tøff bransje, og selvtilliten får jevnlig en knekk, så en liten skulptur på peishyllen ville vært god å ha på de skrivedagene hvor man dunker hodet i pulten i ren fortvilelse.

Etter utsolgte sesonger i West End og på Broadway, skal End of the Rainbow – stykket du kanskje er mest kjent for – ut på turné i Storbritannia fra 12. februar. Biografien om Judy Garland nærmest eksploderte i omfang og popularitet; hvorfor tror du det ble slik?

Det har fått sitt eget liv nå og jeg klarer knapt å holde følge. Det har blitt spilt i rundt 27 land og det er nå også en film under utvikling. Jeg tror bare vi alle undervurderte appellen i Judy Garlands historie. Hun var en så fascinerende, fengslende, eksplosiv, morsom og sjarmerende karakter. Publikum forelsker seg helt i henne, på tross av oppførselen hennes både på og utenfor scenen. I tillegg er musikken tidløs og vakker. Vi har en flott besetning på den nye seks måneder lange britiske turneen – Lisa Maxwell, Sam Attwater og Gary Wilmot. Det kommer til å bli en fantastisk teaterkveld med denne gjengen.

Kunne du ha forestilt deg forestillingens vekst og suksess da du skrev den?

Alle fortalte meg at det var en dårlig idé. Så nei, overhode ikke. Jeg tror alle forventet at jeg skulle skrive et slags hyllestshow. Men jeg var mer interessert i karakterene og følelsene, bilulykken av alt det som foregikk bak scenen. Suksessen var en enorm overraskelse. Den første forestillingen var en torsdag i Northampton, det regnet og var kaldt ute, og salen var bare halvfull. Men da det var slutt, reiste alle seg og jublet i det uendelige. Vi kunne ikke tro det. Fra det øyeblikket har det bare rullet og gått.

Jobber du med noe nytt? Jeg har nettopp ferdigstilt et stykke om den legendariske operastjernen Mario Lanza, som jeg nå tilbyr til produsenter. I tillegg har jeg et annet nytt stykke som åpner på Park Theatre senere i år. Det er en komedie med tittelen Saving Jason som har premiere på Park i november. Og til slutt, hva er din «guilty pleasure» innen teater?

Jeg elsker musikaler, spesielt Sondheim. Når jeg ser et vanlig teaterstykke, tar jeg meg selv i å analysere det – strukturen og så videre. Men når jeg ser en musikal, glemmer jeg alt det og bare lener meg tilbake og nyter.

4000 Days spilles på Park Theatre frem til 13. februar 2016. Bestill billetter nå. End Of The Rainbow turnerer i Storbritannia i 2016. Bestill billetter nå.