1930-tallets fascisme inspirerer Tracy-Ann Obermans Shylock

Tracy-Ann Oberman om å spille Shylock som en East End-matriark på den kommende turneen med Kjøpmannen i Venedig

Tracy-Ann Oberman har alltid mislikt Shakespeares Kjøpmannen i Venedig. Siden hun jobbet med stykket på skolen, har hun vært plaget av den ekstreme antisemittismen i rollefigurenes språk og oppførsel overfor den jødiske pengeutlåneren Shylock. «Jeg kjente meg ordentlig ukomfortabel da alle lo av ‘My ducats, my daughter’, og gikk rundt og gjorde Shylock-imitasjoner med hendene gnidd sammen», minnes hun, «og så lo de på slutten når den gamle mannen fikk skjegget barbert av og ble slept ut etter å ha mistet alt.»

Til tross for motviljen har Oberman bestemt seg for å ta tak i dette problematiske stykket og finne en ny måte å nærme seg antisemittismen på – ved selv å spille Shylock. Hun har slått seg sammen med regissør Brigid Larmour om et konsept som gjør Shylock til en arbeiderklassematriark i Londons East End på 1930-tallet, da Oswald Mosleys British Union of Fascists speilet det som skjedde i Nazi-Tyskland ved å angripe jøder. «Jeg ville se hva som skjer hvis du tar en sterk, sint kvinne som kjemper som en overlever, som har denne ene datteren, Jessica, som hun vil gi et bedre liv – mens hun står midt i 1930-tallets antisemittisme.»

Oppsetningen får premiere på Nuffield Southampton Theatres i september før den går videre til Liverpool Playhouse, Watford Palace Theatre, Leeds Playhouse og til slutt Rose Theatre i Kingston upon Thames sør i London i november. Turneen sammenfaller med årsdagen for Slaget ved Cable Street, da arbeiderklassemiljøene i Øst-London 4. oktober 1936 gikk sammen for å jage vekk Mosleys fascistiske svartskjorter som marsjerte i protest. Rundt 20 000 mennesker skal ha stanset dem med stolbein, råtne grønnsaker og andre improviserte våpen – og blant dem var Obermans egen familie. «Historiene jeg vokste opp med handlet om de sterke matriarkene som sto helt fremst sammen med døtrene og sønnene sine, veltet lastebiler og kastet klinkekuler ut av vinduene», sier hun.

Oldemoren hennes, Annie, hadde flyktet fra de russiske pogromene i Belarus og slo seg ned i Cable Street-området med ektemannen Isaac. Senere drev hun familiens klesforretning «med jernhånd». Det var også to grandtanter: «Maskingevær»-Molly, som også drev virksomheten, og Sarah Portugal, «som gikk med en stripe rød leppestift og røykte pipe». Disse «svært sterke matriarkalske skikkelsene» har inspirert Oberman gjennom hele livet – og nå i hennes tolkning av en kvinnelig Shylock.

Familien hennes var dessuten livslange sosialister, påpeker Oberman. «De var en stor del av dannelsen av fagbevegelsen og Labour Party.» Det har næret sinnet hennes over partiets manglende evne til å ta tak i antisemittisme i egne rekker, og har ført til at hun – sammen med andre, som Rachel Riley – ble utsatt for grov, hatfylt hets på Twitter. «Det som gjorde meg så opprørt, var at dette var mitt parti, det var min arv, det var min historie, det var min familie.» Hun merker seg at giftigheten også var sterkt misogyn – den rammet først og fremst kvinner. Samtidig har erfaringene gjort henne sterkere i aktivismen, og med en bredere oppblomstring av antisemittisme i Brexit-Britannia er hennes nye blikk på Kjøpmannen i Venedig mer aktuelt enn noen gang. «Det stykket har virkelig truffet meg som aktivist de siste årene, fordi jeg selv har stått i frontlinjen – særlig i sosiale medier – og sagt ifra mot en voksende bølge av antisemittisme og antijødiske ytringer.»

En viktig del av turneen blir et formidlings- og undervisningsopplegg, med planer om å løfte fram hvor populær fascismen var i Storbritannia på 1930-tallet – særlig i overklassen og aristokratiet. Dette vil blant annet inkludere aktiviteter ved Leeds Playhouse som setter søkelys på en annen sentral hendelse: Slaget ved Holbeck Moor 27. september, bare en uke før Cable Street. Den fikk liten omtale den gangen, men handlet om at British Union of Fascists la ut på en marsj fra Leeds sentrum mot et møte i Holbeck Moor sør i byen – og møtte rundt 30 000 mennesker som var fast bestemt på å stoppe dem. Mosley selv ble lett skadet etter å ha blitt truffet i hodet av en stor stein. Oberman peker på at hennes unge datters generasjon lærer alt om borgerrettighetsbevegelsen i USA, men ingenting om tilsvarende kamper i Storbritannia. «Ingen av dem vet noe om øyeblikket i Cable Street da Oswald Mosley tok fascistene sine med ut i gatene her på en antijødisk plattform, og alle arbeiderklassemiljøene sto sammen og sa: dere skal ikke slippe gjennom. Det større – og det som gjør dette så spennende – er at det blir et stort formidlingsprosjekt som skal reise rundt og minne dette landet om vår helt egen borgerrettighetsbevegelse, da arbeiderklassen reiste seg og sto samlet mot overklassefascisme.»

Larmour, som er kunstnerisk leder ved Watford Palace Theatre nord for London, sier også at hun håper oppsetningen vil minne folk om «hvor nær fascismen var ved å få skikkelig fotfeste i dette landet på 1930-tallet. Det er farlig å glemme.» Hun er også begeistret for hvordan Obermans idé «åpnet opp» et stykke der kjøpmannen Antonio og heltinnen Portia setter seg fore å nedkjempe en jødisk forretningsperson med en ung datter. «Da Tracy sa at hun så for seg denne East End-matriarken som Shylock, tenkte jeg: å, fantastisk – det gir meg en inngang til Antonio og Portia, som for meg alltid er svært problematiske karakterer. Jeg tenkte at vi kunne snakke om engelsk fascisme, vi kunne snakke om Oswald Mosley, vi kunne snakke om den aristokratiske støtten til fascismen som i ettertid litt ble borte i krigshistorien. Så jeg ser for meg Antonio som en slags Mosley-figur – karismatisk – og Portia som kanskje en noe bedre utdannet Diana Mitford, noe som gir farge til stykket. Disse figurene er jo selvfølgelig glamorøse og fascinerende – vi vil se mer av dem.»

Dette er ikke første gang regissører har forsøkt å utfordre stykkets antisemittisme, som speilet vanlige holdninger til jøder i det elisabethanske London. Ved å gi rollen som Shylock til jødiske skuespillere har moderne oppsetninger lagt vekt på tragedien i hans situasjon og fremstilt ham som et offer for de andres hån og manipulasjon. Noen regissører har også forsøkt å synliggjøre svakhetene og den forkastelige oppførselen til de kristne figurene, og antydet at Shakespeare kan ha problematisert eller utforsket antisemittisme. Oberman er imidlertid fast bestemt på ikke å gjøre sin Shylock til et offer. «Uansett hvor mange ganger jeg har sett en oppsetning av Kjøpmannen i Venedig, eller hvordan den er vinklet, så ender folk med enten å synes synd på ham eller å le av ham – og jeg vet ikke hva som er verst.» Med familiens styrke og aktivismen i ryggen er det tydelig at hennes Shylock ikke blir en skikkelse man synes synd på, men et portrett av overlevelse.

TURPLAN FOR KJØPMANNEN I VENEDIG