STORT INTERVJU: Dean Pitchford, tekstforfatteren bak Carrie – The Musical

Carrie – musikalen er blitt ren legende. Vi tok en prat med tekstforfatter Dean Pitchford for å få den virkelige historien om hva som gikk galt, idet en revidert versjon av forestillingen skal ha premiere på Southwark Playhouse.

Betty Buckley og Linzi Hateley i Carrie på Broadway

Tekstforfatter Dean Pitchford «Aldri har så mange som gikk glipp av en floppmusikal ønsket så inderlig at de hadde sett den. Mange av dem som faktisk så den, klarte ikke å slutte å snakke om den … Carrie var fascinerende, spennende, grusom og helt utrolig.» Ken Mandelbaum – Not Since Carrie.

Carrie har fått stempelet som kanskje den største floppen i musikalteaterets historie. Det er en tung kappe å bære – og et enda tyngre merke å kravle ut under – og likevel, 27 år etter de katastrofale åpningskveldene i Stratford og New York, er Carrie tilbake, med utsolgte spilleperioder Off-Broadway, i Los Angeles og nå i London.

Ken Mandelbaum ga i boka Not Since Carrie (40 Years of Broadway Musical Flops) et innblikk i marerittene bak kulissene som endte med at Carrie måtte legge ned. Men da vi satte oss ned med Dean Pitchford, tekstforfatter på showet, fikk vi nye perspektiver på hvordan Carrie ble til – og hvordan hun fikk nytt liv rundt 27 år senere. I STARTEN «Jeg hadde skrevet i New York med Peter Allen, og som følge av det ringte Michael Gore og ba meg komme og jobbe på en film som het Hot Lunch (som ble til Fame). Han og partneren hans, Larry (Lawrence D. Cohen), lette etter en tekstforfatter til Carrie. Jeg ville bare holde en fot i teateret, så jeg sa ja, og vi begynte på prosjektet. Lawrence hadde skrevet filmmanuset og hadde opsjonert musikalrettighetene for 1 dollar. Underveis var vi innom et hvilket som helst antall produsenter, blant annet Barry og Fran Weisler. På et eller annet vis endte vi til slutt opp med en produsent som het Freidrich

Kurz, og forestillingen var planlagt satt opp først av Royal Shakespeare Company i Stratford, som en slags oppfølger til Les Miserables. PROBLEMENE BEGYNNER Carrie-musikalen led av en fryktelig form for schizofreni. En av grunnene handlet om regissøren Terry Hands, som rett og slett ikke kunne musikaler. Det eneste han hadde gjort før, var en musikal som het Poppy. Jeg kan ikke snakke for ham eller hvorfor han ville gjøre den, men jeg hadde ikke forstått på det tidspunktet forskjellen mellom amerikanske og britiske musikaler. Britiske musikaler var ikke bygd opp på samme måte. Cats eller Phantom er noe annet enn en «book musical», der sang og dans går inn og ut av rene scenesekvenser.

I Carries verden er du enten hjemme med moren eller på skolen med de andre barna, så i praksis ble showet delt i to. Terry lot skolescenene ligge hos koreograf Debbie Allen og brukte 98 % av tiden sin med Barbara Cook og Linzi Hateley på «hjemme»-scenene – og dermed endte du opp med et uhellig ekteskap mellom de to. Hadde han jobbet med en britisk koreograf, kunne det kanskje smeltet bedre sammen; hadde Debbie jobbet med en amerikansk regissør, kunne det kanskje fungert – men til slutt syntes sømmene, fordi de i realiteten laget to ulike forestillinger.

Forfatterteamet hadde kommet til Stratford og fikk ikke være i prøvene. På dette tidspunktet hadde vi store uenigheter med regissøren, og vi fikk beskjed om at vi kunne møte ham i teaterfoajeen og gi ham notater før forestilling hver kveld. Etter hvert ble det mer og mer et møte med Terrys assistent. Vi så showet hver kveld og så endringer som skjedde, og vi forsto rett og slett ikke. I Stratford var vi isolerte og på drift.

HEI OG HADE TIL BROADWAY Vi dro til New York uten Barbara Cook. Ingen av oss visste om showet hadde en fremtid uten Barbara.

Så kom Betty Buckley!

Carrie – Broadway-ensemblet

Jeg hadde alltid elsket Betty siden hun spilte kona mi i Pippin, men ingen visste om hun ville satse på noe som allerede ble omtalt som en problemforestilling. Men hun hoppet sjenerøst inn, og vi var i gang igjen – men schizofrenien besto.

Jeg hadde en leilighet i New York, men bodde stort sett i Los Angeles på den tiden, og jeg barrikaderte meg i leiligheten. Jeg dro ikke i prøvene, fordi jeg ikke klarte det. Jeg gikk av og til for å se showet og endte opp i hver vår ende av foajeen og kikket på Michael og Larry – vi gikk inn på de samme øyeblikkene og gikk ut på de samme øyeblikkene. Jeg var fange i min egen leilighet og så ulykkelig. Jeg bestilte take-away og fikk det levert, i frykt for å treffe venner som ville spørre hvem de måtte ringe for å få billetter til showet mitt. Jeg forlot bare leiligheten når jeg måtte kjøpe nye bukser. Jeg trøstespiste og hadde lagt på meg fem kilo. Ingenting jeg hadde kjøpt i California, passet lenger.

Freiderich Kurtz – produsenten vår, som aldri hadde produsert på Broadway – hadde satset på anmeldelsen i New York Times. En erfaren Broadway-produsent går inn med en strategi; ingen av oss skjønte hvor dårlig forberedt han var på ikke å få en Times-hyllest. Han hadde ingen reserver, ingen plan B.

Folk tror vi fikk gjennomgående forferdelige anmeldelser. Sannheten er at vi ble slaktet av New York Times, men vi fikk en strålende anmeldelse av Clive Barnes i New York Post. For hver dårlig kommentar fantes det også folk som var fascinert og begeistret over showet. En rutinert produsent ville visst å samle sitater til annonsebruk og begynne å rulle ut markedsføring – og nærmest ignorere anmeldelsene. Stephen Schwartz sier at hvis du kan komme seks uker unna anmeldelsene dine, kan du klare deg, og vi håpet vi skulle få til det.

Vi hadde premiere torsdag, og jeg dro tilbake til California fredag for helgen, med planen om å være tilbake i tide til plateinnspillingen uka etter. Lørdag kveld dro Fritz Kurtz til teateret. Han samlet hele ensemblet og sa at vi skulle spille videre – kritikerne være fordømt. Det ble klemmer og kyss. Så satte han seg i bilen og kjørte mot flyplassen, og på veien ringte han forretningsføreren sin og ba ham stenge alle firmaets kontoer, og så fløy han av gårde – og kom aldri tilbake til New York.

Da ensemblet kom på søndag, møtte de en oppslag om at forestillingen skulle legges ned.

Mandag morgen oppdaget produksjonspartnerne hans at det ikke fantes penger – det var stilt garantier for skuespillerne, men ingenting ellers. Han hadde dolket samarbeidspartnerne i ryggen og bare gått. De andre produsentene forsøkte desperat å skrape sammen midler, men innen tirsdag innså de at det var umulig. Forestillingen stengte, og dermed ble det heller ingen originalinnspilling – noe som er grunnen til at piratopptaket fikk slik «valuta».

Jeg var i California, klar til å reise tilbake, og fikk telefoner fra Michael, Larry og Terry Hands, som også var blitt tatt på senga. Han ringte for å fortelle hva som hadde skjedd, og derfor dro jeg ikke tilbake til New York. Jeg fikk aldri sagt ordentlig farvel; det ble ingen avslutning i hodet mitt – alt bare forsvant.

Linzi Hateley og Betty Buckley i Carrie BETTY OG LINZI

For to år siden kom jeg over for å se Betty Buckley i Dear World, og hun overrasket meg ved å ta meg med på middag med Linzi Hately for en gjenforening. Jeg hadde sett Linzi et par ganger opp gjennom årene i show som Chicago og Mary Poppins, men denne kvelden skulle bli spesiell.

Den kvelden gikk vi tilbake til Carrie på en måte jeg aldri hadde gjort med Linzi alene. Jeg ble flau og skamfull da jeg forsto hvordan opplevelsen hennes faktisk hadde vært. Jeg satt i LA og slikket sårene mine, men der var Linzi, som var blitt plukket opp fra anonymiteten, skutt ut av en kanon, flyttet til New York og sendt inn i en utrolig berg-og-dal-bane – bare for å få døra smelt igjen i ansiktet.

Forestillingen stengte på søndag, og på mandag måtte hun pakke og prøve å komme seg ut av en leiekontrakt hun hadde signert. Alle de andre britene ble rammet på samme måte. Jeg visste ikke at den eneste som stilte opp for henne, var Betty – de hadde jobbet så tett i prøvene. I min egen smerte falt det meg aldri inn å tenke på hvordan ensemblet var blitt påvirket. Ingen var mer nummen enn en 17 år gammel Linzi, på sin aller første teaterjobb, nesten 5000 kilometer hjemmefra. Betty kom henne til unnsetning.

CARRIE BLIR EN LEGENDARISK HISTORIE Jeg vet ikke om showet ville fått en mytisk status hvis det ikke var for den brå, brutale nedleggelsen. Hadde det haltet videre i ti uker til, kunne det ha gått glipp av den sterke forsvarerskaren det faktisk fikk. Hadde det eksistert en originalinnspilling, ville det kanskje ikke oppnådd det nivået av fandom som kom i etterkant.

Boka var en dobbel forbannelse: Hadde showet ikke blitt så misforstått og kastet på historiens skraphaug, kunne det hende det aldri hadde kommet brølende tilbake.

Michael, Larry og jeg har snakket om Carrie innimellom opp gjennom årene, og noen ganger tenkte jeg «ok, nå er jeg klar for et nytt forsøk», men de var ikke det – og andre ganger var de gira, men da var jeg opptatt.

Vi fikk mange forespørsler om å sette opp showet som konsert, men saken var at vi ikke likte showet som åpnet på Broadway – vi kjente det ikke igjen som det vi hadde skrevet. Å gjøre en konsert av et show der vi ville sitte og vri oss hvert tredje minutt og si «nei, ikke sånn» var ikke noe vi hadde lyst til.

Vi innså hvor mye arbeid som måtte til, og vi var ikke villige til å brette opp ermene og gjøre en enorm jobb bare for en konsertkveld. Etter kort tid ble vi kontaktet om å klargjøre showet for utleie til amatør- og lokalteatre, og da begynte vi å snakke. I årevis hadde representantene våre sagt at vi ikke var interessert – men så spredte det seg at vi var i dialog igjen.

EN HYLLest I TIMES

Helt ut av det blå gjorde Christopher Isherwood en feature i fredagens Arts and Leisure-seksjon i New York Times.

Det var en rute med seksten skjermbilder, og premisset var: «Du gikk glipp av Maria Callas i den fantastiske La Traviata» eller «å, du gikk glipp av Beverley Sills på avslutningskvelden i det og det». Poenget hans var at vi nå, gjennom YouTube-magien, kan gjenoppleve alle disse klassiske engangsøyeblikkene. Så skrev han en stor artikkel. 15 av bildene i 4x4-ruten var klassiske produksjoner, og den 16. ruten var Betty og Linzi som sang And Eve Was Weak fra Carrie.

Han skrev at partituret, basert på dette, fortjente å bli gransket. Vi ante ikke at dette var på vei, men en fredag morgen våknet vi til at Times hadde gitt oss en «posthum» anmeldelse – vi fikk en hyllest fra Times!

EN NY TILNÆRMING Stafford Arima hadde sett en lørdagsmatiné av Carrie som ung mann, og agenten hans ordnet et møte med oss på et tidspunkt da han var på vei opp med en Off-Broadway-suksess som het Altar Boys. Han satte seg ned med meg, og vi pratet. Alle kommentarene hans handlet om teksten. Jeg var svært imponert over at han ikke snakket om iscenesettelsen, bare om teksten. Jeg foreslo for de andre at de også skulle møte ham, noe de gjorde. Ingen av oss visste hvor det kunne ende, men vi var enige om at det kanskje var på tide å brette opp ermene, og Stafford ga oss muligheten til å jobbe med en ny, frisk «fjerde stemme».

Marin Mazzie og Molly Ranson i Carrie ved MCC i 2012 Da ordet kom ut, begynte vi å få henvendelser. En av de første kom fra Jeffrey Seller og Kevin McCollum, som hadde hatt suksess med Rent. Den første workshopen hadde en ensemblebesetning på 24, med noen små justeringer. Vi følte at det trengtes en massiv nytenkning, og fikk hjelp av en henvendelse fra Bernie Telsey ved MCC Theatre, som spurte om MCC kunne se på den – men kunne den gjøres med fire personer og en postkasse! Vi landet på 14 på scenen og et orkester på 7. På det tidspunktet hadde jeg suksess med Footloose. Det var den oppmuntringen som måtte til for å få oss i gang.

Larry gikk tilbake til manus og skrev om, og la historien tilbake til Sues perspektiv – hun er den eneste overlevende fra den klassen. Det er Sue som forteller historien om Carrie. Fra det punktet var vi i gang.

Nå settes Carrie opp over hele verden, og det er helt fantastisk.

CARRIE UTVIKLER SEG

Den utvikler seg underveis. Det har vært små justeringer i London-oppsetningen. Stephen Sondheim sa at musikaler aldri blir helt ferdige – de blir bare forlatt. Det er alltid mer å gjøre, men å prøve å snike slike endringer inn i et eksisterende manus fungerer rett og slett ikke.

Vi har hatt et strålende samarbeid med Gary Lloyd og teamet hans her, som har gitt oss muligheten til å leke med og finpusse showet. Vi har nå kunnet justere og fikle, og jeg ser på dette som en sjanse – kanskje ikke til å få det helt riktig, men til å få det riktigere!

Vi har skrevet på dette showet i 35 år, men innimellom er det noen som holder det opp for oss og sier: Har dere noen gang tenkt på dette!

Vi var bare utrolig heldige som fikk så mange faktorer til å spille på lag, slik at Carrie kunne komme brølende tilbake.»

Carrie spiller til og med 30. mai 2015 på Southwark Playhouse i London. Se «Making of» – featurette om Off-Broadway-innspillingen av Carrie (2012) Se YouTube-klippet av Betty Buckley og Linzi Hately i Carrie på Broadway