Anmelderens utvalgte – Julian Eaves

BritishTheatre.com-anmelder Julian Eaves snakker om sine teaterhøydepunkter fra 2018.

Ensemblet i Crazytown

Nok en gang byr musikalteater på noen av de største overraskelsene, og det er en glede å se tilbake på noen knallgode høydepunkter fra året som gikk, med noen betimelige refleksjoner over hvorfor kvaliteten på nye verk varierer så mye.

I mars var 'Crazytown: The World of Ryan Scott Oliver' på The Other Palace Studio, regissert av Adam Lenson med musikalsk ledelse av Joe Bunker og RSO selv på plass for å synge og spille med bandet, helt fantastisk.  Utrolig nok ble dette kun vist én eneste kveld, og det er utvilsomt en av de beste musikalske begivenhetene i landet i år.  Hvorfor får så mange underlegne verk større og lengre produksjoner – når de tydeligvis ikke fortjener det – mens en forfatter med et slikt geni vansmekter i en nesten glemt krok?  Det er ingen logikk i denne verden.  Likevel fortsatte strømmen av middelmådigheter, og jeg måtte kaste bort kveld etter kveld på forestillinger som aldri (og jeg mener virkelig... aldri!) burde sett lyset eller lyden av en full produksjon.  Hvorfor fortsetter folk å kaste gode penger etter dårlige på denne måten?  Det er helt utrolig.  Samtidig forblir kvalitet oversett.  Det er noe galt her.  Jeg må faktisk lure på om Theresa May har noe med finansieringen av nye show å gjøre. Les Julians anmeldelse av Crazytown.

Jodie Steele, Carrie Hope Fletcher, T'Shan Williams og Sophie Isaacs i Heathers. Foto: Pamela Raith. Det var ikke før i juli at ting virkelig bedret seg, da et uventet slipp av litt mer 'rimelige' billetter gjorde at jeg fikk sett 'Heathers', også på The Other Palace, før den velfortjente flyttingen til West End.  Den fortjente fullt ut oppmerksomheten fra produsentene Bill Kenwright og Paul Taylor-Mills (tidligere drivkraft ved TOP), og trakk til seg sin egen stamme av trofaste fans, noe som skapte en herlig stemning i Haymarket.  En flott blanding av stilene fra 'Legally Blonde' og 'Batboy' (mørkere enn den første, lettere enn den andre), og skaperne Kevin Murphy og Lawrence O'Keefe (musikk, tekst og manus basert på 80-tallsfilmen) er nok et eksempel på amerikanere som leverer varene.

Sarah Hadland (Sophie), Kayla Meikle (Ashlee) og Manjinder Virk (Connie) i Dance Nation på Almeida Theatre. Foto: Marc Brenner. På den andre siden av sommeren, i september, kom nok et amerikansk produkt: Clare Barrons 'Dance Nation' på Almeida.  Selv om det ikke akkurat er en musikal, hadde den nok musikk og dans til å kvalifisere som et 'skuespill med musikk', og et virkelig strålende stykke var det også.  Man kunne lure på hvor alt det britiske talentet ble av.  Svaret kom raskt: ved å ta det som opprinnelig var tenkt som et danseshow, og gå hele veien videre til et nesten fullstendig gjennomkomponert musikalsk drama, fikk vi 'Sylvia' på The Old Vic: et storslått første møte med det som utvikles til å bli det britiske svaret på 'Hamilton'.  Jeg var heldig nok til å se produksjonen to ganger, og jeg skulle ønske flere anmeldere hadde gjort det samme: da hadde de kanskje vært mer forståelsesfulle i sine vurderinger av denne helt merkverdige kreasjonen av koreograf-regissør-forfatter-tekstforfatter Kate Prince (og medforfatter Priya Parmar) og hennes faste samarbeidspartnere fra ZooNation, komponistene Josh Cohen og DJ Walde.  Forestillingens partitur er ren nytelse, der de tar Pankhurst-suffragettene og drar dem sparkende og dansende inn i nåtiden, i en dramatisk ramme som bryter ny grunn på nesten alle felt: den elektriske kvaliteten i Princes fusjon av regi og koreografi minner om talentet til Jerome Robbins.

Beverley Knight (Emmeline Pankhurst) og Whitney White (Christabel Pankhurst) med ensemblet i Sylvia. Foto: Manuel Harlan. Måneden ble avsluttet med det som kanskje er den mest 'teatralske' premierekvelden i West End jeg har opplevd: Marianne Elliotts ekstraordinære nytolkning av Stephen Sondheim og George Furths 'Company' fra 1970, spekket med fantastiske øyeblikk, om enn tidvis preget av noen merkelige haker.  Når alle brikkene faller på plass er det suverent, og en viktig indikator på at også musikalteater må være helt åpent for ærlige og modige nytolkninger for nye generasjoner.  Hennes regi av dialogscenene er utvilsomt det fineste jeg har sett på en musikalscene på svært lenge, kanskje noensinne: hvis det er noen som tar musikalteater på alvor som kunstform, så er det Elliott.  Hun legger lista høyt.  Bestill billetter til Company nå

Rosalie Craig, Alex Gaumond og Jonathan Bailey i Company. Foto: Brinkhoff Mogenberg. Utpå høsten, i november, brakte Rob Rokicki oss til det alltid nødvendige The Other Palace med et gnistrende program – og ja, nok en enkeltforestilling – av hans store prosjekt 'Monster Songs'.  Denne begivenheten plasserer Rokicki i fronten av store talenter innen musikalteater, og jeg håper noen plukker dette opp og gjør noe fantastisk med det: det er et så godt konsept og en briljant skrevet sangsyklus.

Sharon D Clarke og ensemblet. Foto: Helen Maybanks. Og så ankom 'Caroline, Or Change' West End: Jeanine Tesoris partitur er rett og slett himmelsk – en pustberøvende pastisj av poplåter, gospel og folkemusikk fra 40-, 50- og 60-tallet, der alt flyter sømløst over i hverandre og gir stemme til de hverdagslige livene i Tony Kushners karakterer, og løfter dem til et magisk, episk-ekspresjonistisk nivå.  Ingenting kunne stoppe det praktfulle partituret fra å gjøre underverker, selv om produksjonen etter min mening bommet på musikkens og tekstens essens på nesten alle plan – det var bare de tre koristene som faktisk så ut til å befinne seg i samme univers som musikken de sang.  Men det spilte ingen rolle: det var bare å lukke øynene, og man ble transportert til paradis. Bestill billetter til Caroline, Or Change nå

Foto: PBG Studios. Og til slutt, på Above The Stag, en perfekt sammensatt nypremiere på Joanne Bogart og Eric Rockwells 'The Musical of Musicals'. Regissert av Robert McWhir med koreografi av Carole Todd, bød den på mer latter enn alle de ovennevnte til sammen, noe som er en stor prestasjon for et så lite show i en liten studiosal.  Alt i alt var det nok et år dominert av amerikansk skrivekunst av høy kvalitet, med hederlig unntak av én virkelig enestående forestilling av britiske forfattere: det er enormt mye kvalitet i selve produksjonen og utøvelsen her til lands, men USA leder fremdeles an når det gjelder standarden på manus og partitur.  Det kommer også svakere verk fra Statene, og gudene skal vite at vi har måttet sitte gjennom nok av det i år, men gevinsten ligger i den store mengden med virkelig godt arbeid fra forfattere som ikke bare har evner, men også noe interessant på hjertet.