INTERVJU: Samuel Morgan-Grahame

Sarah Day snakker med Samuel Morgan-Grahame fra Amélie-ensemblet. Les om forestillingen og det viktige budskapet om å knytte bånd til andre – noe vi alle kan kjenne oss igjen i akkurat nå!

Hva var den aller første forestillingen du gjorde som barn, og hva var det som trakk deg inn i teaterverdenen?

Da jeg var 14 år, gjorde jeg skoleutgaven av Les Misérables med et teaterkompani. Det var aller første gang jeg sang musikalteater – på den tiden gikk jeg på en spesialisert klassisk musikkskole, så det var en helt ny verden! Fra da av begynte jeg å forsømme studiene i klassisk musikk og dro heller til biblioteket for å høre på originale cast-innspillinger! Besteforeldrene mine tok meg med på teater fra jeg var liten, og jeg føler meg veldig privilegert som har vokst opp i en familie med lange teatertradisjoner. På 1970-tallet i Sydney var de med på å grunnlegge Belvoir Street Theatre, et kompani som nå er internasjonalt anerkjent. Det var de som introduserte meg for teatermiljøet, men jeg drømte aldri om at jeg skulle kunne leve av det.

Foto: Pamela Raith Gratulerer med rollen i ‘Amélie’! Fortell oss om forestillingen og rollen du spiller.

Denne forestillingen har vært en utrolig reise, og jeg føler meg så heldig som får være med. Jeg spiller stort sett Joseph, en karakter mange vil kjenne igjen fra filmen – han er fiksert på en av de andre kafékarakterene og hvisker konstant nifse ting om henne inn i en bandopptaker. I tillegg spiller jeg Fluffy, Amélies gullfisk, som dessverre blir tatt fra henne i ung alder og dumpet i Seinen. Jeg liker å tro at Fluffys korte øyeblikk i historien er et vendepunkt for tittelfiguren!

Hvordan har det vært å jobbe med en forestilling midt i en pandemi – med tanke på audition og prøveperioden? Har det vært utfordringer du har måttet overvinne?

Min reise med forestillingen startet lenge før vi i det hele tatt hadde hørt om COVID-19! Men det har vært en veldig merkelig opplevelse å komme tilbake til den etter så lang tid. Vi avsluttet den forrige runden i januar 2020, så det har vært en fantastisk opplevelse å sette den opp på nytt og være en av de første produksjonene som gjenåpner West End. I starten var det et sjokk med all testingen, munnbruk og sosial distansering de første ukene (av gode grunner), men det er en stor honnør til våre produsenter, HMS-teamet og inspisientene at det nå bare har blitt en del av rutinen. Hva som helst for å få publikum tilbake til West End! Forestillingen vår har et veldig rørende budskap om kontakt mellom mennesker etter over ett år med isolasjon, så vi føler oss bare så heldige som får dele den med et publikum hver kveld.

Hva er prosessen din når du skal gå inn i en karakter? 

For meg er det fysiske veldig viktig, så det å finne måten karakteren holder seg på eller går på, er avgjørende for å bygge noe som føles ekte. Dette gjelder i prøveperioden, men det hjelper også rett før hver forestilling. Jeg har mine egne små huskeregler før hver scene som gir meg en vei inn i øyeblikket. Jeg er utrolig heldig som jobber med et så fantastisk ensemble, og ærligheten og dyktigheten de bringer til sine roller hjelper meg også hver kveld.

Hvorfor er teater viktig for deg?

Jeg tror vi mennesker er fødte historiefortellere, og live-teater er selve symbolet på hvordan vi forteller historier til hverandre som kultur. Det er noe magisk med felles opplevelser; øyeblikket når en hel sal puster som én eller ler sammen, er noe du aldri kan gjenskape utenfor teateret. Teateret er min kirke, og det mener jeg virkelig – noen av de mest transformative opplevelsene i mitt liv har skjedd i et teater, enten ved å bli fortalt en historie eller ved å fortelle en selv.

Nedstengning og restriksjoner er nesten over – hvordan holdt du kreativiteten ved like?

Jeg var veldig heldig som fikk jobb i bransjen under pandemien. Jeg tilbrakte nesten et år med å jobbe for mitt lokale kunstsenter, The Albany i Deptford, på deres program for unge. Vi tilbød dramaklasser på nett, musikkurs med avstand og workshops, og det var en utrolig opplevelse å se det viktige arbeidet slike teatre gjør i lokalsamfunn over hele landet. Jeg spilte også mye musikk hjemme, mest for å underholde den nyfødte sønnen min! Å ha baby midt under det verste av pandemien var en opplevelse som krevde endeløs kreativitet!

Fortell oss om et av dine beste eller morsomste minner 

Amélie på Bristol Old Vic i 2019 – jeg har alltid hatt lyst til å spille der, og det var den perfekte forestillingen for det teateret. Responsen fra publikum var helt fantastisk, og det føltes som om jeg kunne krysse av noe stort på ønskelista.

Det morsomste – en gang i et Shakespeare-stykke, under en gripende monolog som avsluttet første akt, ropte jeg min siste replikk og løp av scenen, bare for å snuble og lande med ansiktet først midt på gulvet. Jeg ble liggende som en sekk med poteter. Jeg kavet meg opp og kom meg ut i en fart, men kampropet mitt traff liksom ikke helt den kvelden 😂

Bestill billetter til musikalen Amélie Hvis livet ditt var en forestilling, hva ville den hett, og hvorfor?

Akkurat nå – Tired! The Musical. Jeg har en ti måneder gammel baby og spiller i en West End-forestilling der vi nesten aldri forlater scenen!

Det har vært et tøft år for ferske skuespillere som skal ut i bransjen. Hvilket råd vil du gi til de nyutdannede?

Fortsett – finn venner som støtter deg, og lag ditt eget arbeid hvis du kan. Husk at hvis du definerer deg selv som kunstner, så er du det – selv om hovedinntekten din akkurat nå kommer fra noe helt annet.

Til slutt (uten å røpe for mye!), hvorfor burde vårt British Theatre-miljø komme og se ‘Amélie’?

Det er en vakker forestilling full av musikk, magi og håp. Den handler om å være modig nok til å komme ut av ensomheten og søke kontakt med andre mennesker og lokalsamfunnet sitt. Den handler om hva ett menneske kan gjøre for å forandre verden. Hvis de siste 18 månedene har vist oss noe, så er det at vi trenger flere slike historier. Kom og la oss fortelle deg denne!

Musikalen Amélie spilles nå på Criterion Theatre i London. Bestill nå!