INTERVJU: Sigrid Neilson og teamet bak Lavender Menace

Mens bokhandelen Gays The Word i London er mer kjent for allmennheten (den var fremtredende i filmen Pride), er det færre som kjenner til Lavender Menace – bokhandelen som startet i garderoben til Skottlands aller første skeive nattklubb og ble selve hjertet i Edinburghs LHBT-miljø. Teaterstykket Love Song to Lavender Menace hyller nå denne historien, og spilles under Edinburgh Fringe Festival etter utsolgte forestillinger på Lyceum. Paul T. Davies tok en prat med Sigrid Neilson, medgründer av Lavender Menace, og teamet bak oppsetningen.

Matthew McVarish og Pierce Reid i Love Song to Lavender Menace Jeg er selv i ferd med å oppdatere meg på historien til Lavender Menace, så kan du gi meg et kort riss av historien for de som besøker Fringe-festivalen – kanskje med en god anekdote eller to? SIGRID NEILSON, MEDGRÜNDER AV LAVENDER MENACE: Bokhandelen sprang ut av det faktum at for mange LHBT-personer, inkludert meg selv, måtte livet i seksti- og syttiårene i stor grad leves mellom to bokpermer. I dag ser man skeive par som leier hverandre nedover Princes Street. På den tiden var selv slike små tegn på nærhet tabu eller direkte farlig. En homofil mann sa en gang til meg: «Det eneste skeive miljøet i Fife finnes i bokhyllen min.» Bob Orr, som hadde erfaring fra bokbransjen, inviterte en gruppe av oss til å delta på bokutsalget han hadde startet i regi av SMG Gay Centre for å hjelpe bøkene med å nå ut til flere. Noen få bokhyller – det var enkelt. Men det ble også en berg-og-dal-bane. Å være åpen på den tiden var alltid kontroversielt – det var delte meninger om nesten alt – og Gay Centre prøvde faktisk å forby noen av bøkene våre. Vi brøt ut og etablerte oss på disco-klubben Fire Island – i et digert garderobeområde hvor du kunne se din egen pust om vinteren, og hvor vi snakket med bar-lesbene og disco-entusiastene som aldri ville våget seg nær et sted med et skilt på døren. Stykket forteller om den lille inngangen og den grå trappen til diskoteket i Princes Street, ved siden av et skilt hvor det sto «Watches of Switzerland».

LHBT-forlagene var på vår side – Rita Mae Brown, en av mange nye lesbiske og homofile forfattere, ga ut den komiske bestselgeren Rubyfruit Jungle – og deltok i en demonstrasjon hvor hun og hennes medsøstre ropte ut: «Vi er den lavendelfargede trusselen (Lavender Menace), og vi forsvinner ikke!» Da vi åpnet butikken i Forth Street i 1982, oppkalte vi den etter deres aksjon. Skiltet vårt hang godt synlig. Vi var en «vanlig» bokhandel med LHBT-romaner, helsehåndbøker og sexmanualer, klassikere av Virginia Woolf og EM Forster, og alt fra disco-kassetter til Radio 3 Evensong dundret ut av butikkens boomblaster. Mange trodde vi ville være heldige om vi overlevde i seks måneder – og økonomien vår på den tiden svingte som en fjellkjede – men vi holdt det gående takket være støtten og energien fra miljøet, butikksalg og postordre. Butikken flyttet til større lokaler på gateplan i 1987 – i løpet av én natt, den natten som skildres i Love Song to Lavender Menace – og stengte først dørene etter 15 år.

Stykket tar historien mye lenger – det er fortsatt helt essensielt å si at vi ikke forsvinner, akkurat som de viltre, rare og helt vanlige menneskene vi er.

Hvordan formet du denne historien til et teaterstykke? Hva var de mest inspirerende øyeblikkene eller historiene? Hva er din personlige tilknytning til Lavender Menace? JAMES LEY, DRAMATIKER: De definerende øyeblikkene var egentlig selve oppdagelsen av at Lavender Menace i det hele tatt hadde eksistert. Før jeg begynte med research, visste jeg det ikke. Bob tok meg med på en omvisning i Edinburgh og viste meg noen av de viktigste stedene knyttet til butikkene (Lavender Menace og West and Wilde, som jeg hadde hørt om), og vi sto utenfor det som en gang var Lavender Menace. I det øyeblikket tenkte jeg at her ligger det et teaterstykke.

Da jeg så fant ut at Lavender Menace startet i garderoben på nattklubben Fire Island – Skottlands første homoklubb – skjønte jeg at dette bare måtte bli et stykke. Deretter tilbrakte jeg mye tid med Bob, Sigrid og andre nøkkelpersoner fra miljøet rundt Lavender Menace og West and Wilde, og stykket vokste frem gjennom disse samtalene og ved å dykke ned i historien om hvordan butikken ble til.

Min personlige tilknytning er at jeg i dag kjenner, elsker og beundrer grunnleggerne, og jeg har oppdaget butikken og hele denne verdenen gjennom dem. De har invitert meg med på gjenforeninger, og jeg føler meg som et æresmedlem av Lavender Menace. Noen ganger, når jeg kommer på at jeg faktisk aldri har vært i den fysiske butikken, kan jeg nesten ikke tro det. Jeg vet også nå at dette er en enorm del av LHBT-frigjøringen i Skottland, og jeg føler meg som en livslang støttespiller for den saken.

Bob Orr, Sigrid Neilsen og dramatikeren bak Lavender Menace, Bob Orr. Foto: Flikr/FotoFling Scotland Jeg er gammel nok til å mene at 1980-tallet var et gyllent tiår for musikk! Dette er en «Love Song» til Lavender Menace – spiller musikk en rolle i stykket, og hva består i så fall soundtracket av? ROS PHILIPS, REGISSØR: Ja, du kan banne på at det er musikk! Communards, Communards, Communards, Village People, Hi-NRG, Communards, Mel and Kim, Communards, og mye, mye mer. James har flettet sangtekster inn i forestillingen, så man kan nesten spille 80-talls disco-bingo og le, gråte og synge med på samme tid. Spilleperioden på Lyceum ble veldig godt mottatt – overrasket det deg? Hvilken respons rørte deg spesielt? Har dere omarbeidet stykket siden den første runden? JAMES LEY: Ja og nei. Ja, fordi det er en Edinburgh-historie og vår felles historie, og jeg har alltid ønsket at den skulle få den anerkjennelsen. Et av målene mine var at Bob og Sigrid skulle få den hyllesten de fortjener. Nei, fordi dette var den aller første produksjonen i Lyceum Studio; det var i oktober, ikke under Fringe-festivalen, og jeg forventet aldri at vi skulle selge ut. Det var en fantastisk overraskelse å fylle salen, utvide kapasiteten og få så gode anmeldelser, gode rykter og rørende reaksjoner. Vi har omarbeidet det. Det har blitt kraftig kortet ned for Fringe. Vi har prøvd å bevare kjernen, men det varte 2 timer og 5 minutter tidligere, og er nå nede i 75 minutter. Så det har vært på en aldri så liten slankekur! ROS: Vi måtte korte ned forestillingen betraktelig for Fringe, noe som har vært en god øvelse i å gå rett til poenget. Det er en smertefull, men fantastisk prosess å koke stykket ned til sin essens. For å være ærlig var ikke 80-tallet en spesielt god tid å vokse opp i; trusselen om atomkrig, thatcherisme, faren min som ble permittert, moren min – som var lærer – som opplevde at yrket hennes ble snakket ned. Jeg var ingen stor fan, og for å gjøre det hele verre, hatet jeg Duran Duran. Denne forestillingen har introdusert meg for det alternative 80-tallet og den utrolige kulturen, humoren og besluttsomheten folk hadde. Å møte Bob og Sigrid og lære om detaljene ved å drive bokhandel mot det bakteppet har tent en gnist i meg. Da stykket åpnet, fant et helt miljø hverandre igjen. Det har vært herlig å være vitne til. Hva er håpet for stykket etter Fringe-festivalen? JAMES LEY: Jeg vil bare at stykket skal fortsette å leve og at alle skal få kjenne historien om Skottlands LHBT-frigjøring. Det er mange land og byer rundt om i verden som trenger å høre denne historien, da de kanskje står overfor ulike former for undertrykkelse. Jeg vil at denne historien skal inspirere dem. Og jeg vil at vi skal kjenne historien vår for all fremtid. Så rent uselvisk (ha-ha) ønsker jeg at stykket skal på turné og fortsette å bli spilt. Jeg jobber også med et filmmanus... Jeg vil gjerne turnere med stykket og besøke land der folk virkelig trenger å se det. Til slutt – hva er dine tips for å overleve festivalen? JAMES LEY: Drikk mye vann. Sov hele dagen på mandager. Vær snille med hverandre og hjelp til med å promotere andre forestillinger. Og husk at vi er så heldige som får være en del av verdens største kunstfestival – vi bør være takknemlige og nyte ytringsfriheten og den kunstneriske friheten vår. Og husk alltid at du kan sove i september. ROS: Kast deg ut i det, plask rundt og skap minner for livet.

BESTILL BILLETTER TIL LOVE SONG TO LAVENDER MENACE

Mer nytt om Edinburgh Fringe 2018