ANMELDELSE: A Monster Calls, Theatre Royal Nottingham ✭✭✭✭✭

Vår Midlands-anmelder Gary Stringer lar seg imponere av den omreisende produksjonen av A Monster Calls.

A Monster Calls

Theatre Royal Nottingham

Fem stjerner

Patrick Ness’ anerkjente ungdomsroman, A Monster Calls (Lidelsens historie), har solide røtter. Den ble filmatisert i 2016 med stjernene Sigourney Weaver og Liam Neeson, før en vellykket scenetilpasning inntok Londons Old Vic i 2018. Nå er stafettpinnen gitt videre til et nytt ensemble for en nasjonal turné, som spiller i Nottingham frem til 22. februar. Regien er ved Sally Cookson, som er kjent for sine stilsikre litterære bearbeidelser som Jane Eyre og Peter Pan.

Teppet går opp for en naken scene, signert Michael Vale – en hvit vegg og to rader med stoler vendt mot hverandre. På hver side henger tau faretruende og hinter om flokene som venter; ingenting er så enkelt som det først virker. Dette blanke lerretet er den perfekte kulissen for dramaet som skal utspille seg – en ren hvit side der vi kan projisere vårt håp og vår frykt. Det er et liminalt rom som utforsker overgangene mellom barndommens drømmer og voksenlivets harde realiteter og ansvar. Imponerende projeksjoner og lyssetting fra henholdsvis Dick Straker og Aideen Malone transformerer rommet mens skuespillerne leder oss gjennom hverdagens trivialiteter, fiktive virkelighetsflukter og konfrontasjonen med våre dypeste mareritt om tap og anger.

Dette er mer enn bare et teaterstykke; det er performancekunst, sirkus på høyt nivå, en presis koreografert ballett og en sublim konsertopplevelse. Faktisk er musikken til Benji Bower en karakter i seg selv, fremført av musikerne Seamus Carey og Luke Potter (som jeg inderlig håper fortsetter samarbeidet etter turnéen) fra deres posisjon øverst til høyre på scenen. Pulserende elektronika og hjemsøkende synthesizer-vokal blandes med piano og cello med en stemningsfull effekt som underbygger og forsterker følelsene på scenen.

Hele ensemblet er strålende og jobber i en stram formasjon for å vekke karakterer vi kan identifisere oss med og føle for. Her er det ingen romantisering – dette er menneskeheten i all sin kompleksitet; både skjør og robust, elskverdig og usympatisk, fryktsom og fryktløs. I rollen som Conor imponerer Ammar Duffus stort som gutten som tvinges til å bli voksen altfor fort av hendelser han verken kan kontrollere eller forstå. Vi deler sorgen hans når han innser at han ikke bare mister sin kjære mor, men også sin idealiserte barndom og fremtiden han hadde sett for seg. Vi følger ham mens murene han har bygget for å beskytte fantasiverdenen sin raser sammen. Maria Omakinwa er også enestående som moren, som tappert skjuler sin egen smerte og frykt for å beskytte barnet sitt i kampen mot det uunngåelige. Selv om hun er omgitt av folk, er hun grusomt alene.

Når det gjelder selve monsteret, er dette løst på en knallgod og oppfinnsom måte ved at ensemblet manipulerer og vrir på tauene for å skape barlind-treet, et symbol på selve livet. Med røtter i fortiden og grener som strekker seg mot en ukjent fremtid vi ikke er en del av, er dette en kraftfull påminnelse om vårt vanskelige forhold til naturen.  Menneskelivet er bare et glimt i monsterets blikk over historien. Keith Gilmore gir monsteret liv med en imponerende fysikk; han er både venn og fiende, og gir ingen enkle svar. Han skremmer like mye som han trøster, mens han presser og truer både Conor og oss til å akseptere vår egen skjebne.

Dette er en historie som understreker at det finnes like mange måter å fortelle en historie på som det finnes historier, om hvordan håpet og det å tørre å tro er selve kjernen i vår menneskelighet – og hvordan de mest overbevisende løgnene ofte er de vi forteller oss selv. Selv om temaene er tunge, håndteres de med stødig hånd. Det hjerteskjærende klimakset virker rensende og bringer med seg både lettelse og tårer når virkeligheten synker inn hos både skuespillere og publikum.

På turné til Nottingham, Salford, Coventry og Sheffield frem til 14. mars Besøk vår turnéside