ANMELDELSE: Amour, Royal Academy Of Music ✭✭✭✭

Ensemblet i Amour. Fotograf: Hana Zushi-Rhodes, Royal Academy of Music Amour

Royal Academy of Music

4 stjerner

28. juni 2015

I musikalverdenens folklore blir Amour sett på med skepsis – henvist til historiebøkene etter en sjokkerende kort periode på Broadway, til tross for musikk av den Oscar-vinnende komponisten Michel Legrand. Den har blitt en slags musikalenes Bermuda-triangel, med svært få videoopptak av forestillingen på nettet. Det var derfor med en viss bange anelse jeg gikk inn til Royal Academy of Musics sommeroppsetning av Amour; heldigvis ble denne frykten raskt feid til side.

Handlingen i Amour er enkel, men herlig sær – en helt ordinær funksjonær sliter på et grått kontor i Paris, lite verdsatt av sine late kolleger. En dag oppdager han at han kan gå gjennom vegger, og bestemmer seg raskt for å bruke sine nye krefter til å stjele fra de rike og gi til de fattige, plage sin komisk diktatoriske sjef og forsøke å vinne hjertet til den vakre og evig innesperrede Isabelle.

Partituret i denne oppsetningen er virkelig vakkert (som man kanskje forventer av en Oscar-vinnende komponist) og spilles perfekt av bandet (som man forventer av Royal Academy of Music!). Sangtekstene, gjendiktet av Jeremy Sams, er djevelsk smarte og ørefatne, med ordspill som er en Sondheim verdig. Musikalen er helt gjennomkomponert, og det er langt flere treff enn bomskudd; karakterenes soloer og de livlige ensemblenumrene løfter forestillingen hele veien. Det sies at tegnet på en god musikal er når en sang setter seg på hjernen, og jeg har hatt flere av de faste motivene (spesielt en sunget av Toby Hines avisbud) surrende i hodet i over et halvt døgn nå.

Amour kunne nesten ha vært skrevet spesielt for et sommermønstring; hvert medlem av det utmerkede ensemblet har minst én god rolle som gir dem muligheten til å vise hva de kan. De er alle fabelaktige, og ingen av dem ville sett malplasserte ut om de ble kastet ut på en profesjonell scene i morgen. Handlingen er unektelig tøysete og til tider tynn, men den enorme energien i både skuespill og regi gjør at man knapt merker det.

Hovedrollen tolkes briljant av Chris McGuigan, som på utmerket vis fanger hovedpersonens reise fra en grå hvem-som-helst til en herjet mediesensasjon. Josie Richardson er like søt og klokkeren som den hjelpeløse Isabelle; hun har tydelig en fantastisk stemme og håndterte profesjonelt litt trøbbel med mikrofonen under ett av sine store numre (farene ved å prøve å kle av seg på scenen!).

Det var også en rekke imponerende ensembleprestasjoner som bidro til å gi dybde og farge til det som lett kunne blitt en rekke med stereotypiske figurer (maler, politimann, lege osv.). Alle leverte sine soloer med glans, der Maeve Currys prostituerte og Toby Hines nervøse advokat hentet ut hver dråpe av potensialet i sine sanger. Kveldens beste prestasjon går imidlertid til Alfie Parker, som utviste suveren komisk timing (og overraskende gode dansetrinn) i rollene som lege, politimann og dommer – absolutt et navn å merke seg.

Adrian Gees minimalistiske scenografi fungerte vakkert. Ser man på de få klippene som finnes fra den mislykkede Broadway-oppsetningen, ser scenografien ofte for tegneserieaktig og fargerik ut, noe som fremhever snarere enn å komplementere Amours iboende tøysetheter. Denne oppsetningen var enklere og ble dermed mye kraftfullere; «veggene» bestod av ensemblemedlemmer, og stoler ble brukt til å skape alt fra bord og podier til fengselsceller.

Castet var på scenen hele tiden, noe som på grunn av ensemblets aktivitetsnivå ikke var så distraherende som det av og til kan være. Regissør Hannah Chissick har lagt til flere smarte detaljer, helt frem til finalen med en veldig kreativ teppefall-sekvens. Denne oppsetningen reiste imidlertid det evige teaterspørsmålet – hvorfor har aldri stykker som utspiller seg i Frankrike fransk aksent? Det ødela ikke stykket, men det kunne hjulpet med å skille det fra Les Misérables (noe som ble ekstra tydelig siden Les Mis parodieres i et av numrene) – på et tidspunkt halvveis forventet man nesten at Javert skulle komme inn på scenen og begynne å rope til folk.

Matthew Coles koreografi var førsteklasses og ville vært misunnet av mange produksjoner med langt høyere budsjett i West End. De nevnte scenerekvisittene ble godt brukt i dansenumrene, med en fantastisk energisk sekvens i sangen «The Trial» i andre akt. Rutinene virket som små nikk til andre West End-klassikere, der kontoristene brakte tankene til de grå regnskapsførerne i The Producers. Det klønete gendarmeriet fikk noen spesielt morsomme og keitete bevegelser som minnet om politimennene i Pirates of Penzance. Alt var dyktig utført og ga stykket den sprudlende energien og gleden det trengte.

Hvis kveldens forestilling representerer fremtiden for britisk teater, er vi i svært trygge hender. Greit nok, historien er omtrent like substansiell som veggene som stadig falt i løpet av forestillingen. Men en vakker partitur og førsteklasses prestasjoner viste at Amour virkelig kan være fylt av kjærlighet. Nå, hvor finner jeg CD-en med musikken?