ANMELDELSE: An Inspector Calls, Playhouse Theatre ✭✭✭✭✭

Skuespillerensemblet i An Inspector Calls. Foto: Mark Douet An Inspector Calls

Playhouse Theatre

10. november 2016

Fem stjerner

Bestill billetter

Vi møter familien Birling, en komfortabel middelklassefamilie med store sosiale ambisjoner. En kveld, mens de feirer datteren Sheilas forlovelse med den aristokratiske Gerald Croft, dukker det opp et uventet besøk. «Vær så snill, herre», sier Edna, familiens tjenestepike, «en inspektør har kommet».  Inn kommer inspektør Goole, og dermed starter en natt preget av avsløringer. En ung kvinne, Eva Smith, har begått selvmord og etterlatt seg en dagbok som gjennom en rekke tilfeller og sosiale ulikheter involverer hele familien.

J. B. Priestleys drama har lenge vært en grunnpilar på pensumlistene og i amatørteatermiljøene. Denne National Theatre-oppsetningen, som nå spilles på Playhouse Theatre og omtales som en «milepæl» i markedsføringen, snur stykket på hodet ved å holde 1912-rammen strengt begrenset til Birlings verden – et steg utenfor huset tar oss med til en brosteinsbelagt gate herjet av Blitzen. Det hele utspiller seg i et teater som kan ha vist et edvardiansk lystspill før det ble rammet av krigens bomber. Nå er det nabolagets barn som bruker scenen som lekeplass, der de sniker seg inn under et luftvernangrep for å utforske, før de blir dratt inn i dramatikken.

Hamish Riddle, Camela Corbett og Clive Francis i An Inspector Calls. Foto: Mark Douet

Birling-familiens hjem troner over ruinene av gata, et relikvie fra den tapte edvardianske æraen som siden har blitt knust av to verdenskriger. Dette familiedramaet kan ha funnet sted i akkurat dette huset, i denne gata, men det er for lengst blåst bort og glemt.

Ian MacNeils scenografi er utvilsomt praktfull; når teppet går opp, står det øsende regnet i kontrast til den glødende varmen inne hos familien Birling. Innledningsvis er huset lukket for oss, og gjennom vinduene får publikum små glimt av familien rundt middagsbordet. Vi hører bruddstykker av samtaler og latterkuler, men vi er utestengt. Verden på innsiden er en velstående verden som verken publikum, 40-tallets gategutter som løper rundt i teateret eller Eva Smith får lov til å ta del i. Snart åpner huset seg som et dukkehus og avslører familiens indre dynamikk. Det er tydelig at vi ikke er velkomne, og karakterene stiger bokstavelig talt ned fra sitt elfenbenstårn først når Goole tvinger dem til det. Hele scenografien er full av overraskelser og er en like stor stjerne i forestillingen som skuespillerne selv.

Barbara Marten i An Inspector Calls. Foto: Mark Douet

Det leveres strålende prestasjoner over hele linja, og regissør Stephen Daldrey har fornyet disse rollene med stor suksess. Clive Francis, i rollen som familieoverhodet Arthur Birling, er preget av braute og stolthet der han tviholder på en tid der han er konge i eget slott – der de rike er rike, de fattige er fattige, og «fantastene» (som han kaller dem) holdes på trygg avstand på andre siden av havet. Barbara Marten er fabelaktig som kona Sybil, som uforvarende iscenesetter sitt eget fall med en pompøsitet som er større enn livet selv. Det er umulig å se bort når hennes rettmessige straff endelig, og knusende, inntreffer.

Carmela Corbett leverer en gnistrende innsats som Sheila, som sammen med broren Eric (Hamish Biddle) og forloveden Gerald (Matthew Douglas) starter kvelden som en frastøtende trio som ler hånlig av nyheten om selvmordet. Hennes gradvise erkjennelse av at farens verden ikke er fremtidens verden, er skildret kunstferdig og uten pretensjoner.

Skuespillerensemblet i An Inspector Calls. Foto: Mark Douet

Til slutt presenterer Liam Brennan en imponerende og uforglemmelig inspektør Goole. Langt fra den dystre, stoiske skikkelsen mange tolkninger lander på, lar Brennan Gooles dialog ebbe og flyte. Han nøler og filosoferer – på et tidspunkt lurer han på «hva er ordet...» – og gir oss en langt mer menneskelig Goole enn vi vanligvis ser. Hans menneskelighet kommer også til syne i hans økende frustrasjon over familien Birling.

Likevel er det en følelse av en dukkemester over ham. Her er ikke Goole bare en allvitende politiinspektør – han er regissør, inspisient og koreograf. Hans første entré skjer ved at han unnskyldende sjangler langs første rad. Etter at Eric stormer ut av huset midt på kvelden, løper Goole ut i kulissene for å prøve å finne ham, som en skuespiller på avveie. Når hendelsene blir voldelige, stanser han forløpet med et raskt signal til sitt usynlige scenemannskap og henvender seg direkte til salen. Dette ødelagte teateret er Gooles domene, og alle menn og kvinner er bare statister.

Hele produksjonen er en fascinerende tolkning og lever fullt opp til ryktet som en «milepæl». I disse tider med politiske omveltninger er Priestleys påminnelse om at «vi er ansvarlige for hverandre» ikke bare aktuell, men tidløs. Etter et turbulent 2016 er An Inspector Calls en forestilling man bare må få med seg.

BESTILL BILLETTER TIL AN INSPECTOR CALLS PÅ PLAYHOUSE THEATRE