ANMELDELSE: Annie, Piccadilly Theatre ✭✭✭

Miranda Hart og jentene fra Annie. Foto: Paul Coltas Annie

Piccadilly Theatre,

4. juni 2017

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Miranda Hart er det store trekkplasteret i denne livlige og fargerike nyoppsetningen av alles favoritt for barn og familier – historien om den søte lille jenta med den evigvarende hitlåten.  Selv om hun kanskje ikke kan spille, synge eller danse på en gjenkjennelig «musical theatre»-måte, sjarmerer hun publikum hver gang hun setter foten på scenen. Hun gjør antagelig nok til at denne produksjonen sikrer billettsalget den trenger frem til et bedre tilbud dukker opp.

Nikolai Foster er kunstnerisk leder ved Curve Leicester og regissør for denne forestillingen; og det er hans uttalte mål å gjøre hjemmearenaen sin til et sentrum for fremragende musikaler.  Nøyaktig hvordan denne nyoppsetningen passer inn i den store planen skal jeg la ham forklare selv, men det finnes utallige teatre over hele landet som kunne ha levert denne runden.  Colin Richmonds scenografi og kostymer er et fyrverkeri av farger, med et tydelig 50-tallspreg, til tross for at stykket er solid forankret i den amerikanske depresjonen: du får selv vurdere hvordan alle disse puslespillbrikkene (a) passer sammen og (b) hører hjemme i Roosevelts USA og «The New Deal».  Ben Cracknell lyssetter alt til sin fordel, i takt med at ting ruller av og på scenen, og – det er jeg sikker på – i tråd med regissørens ønsker.  Nick Winston koreograferer de musikalske numrene med energisk besluttsomhet: det beskjedne koret av små foreldreløse jenter gir absolutt alt for å gjøre sine numre til showets høydepunkter; de voksne, på sin side, kan virke noe mer stive og hemmede selv om de ofte sjarmerer.  Dette er kanskje tilsiktet, men – vel – dette er tross alt ikke et stykke av Clifford Odets.

Djalenga Scott (Lily), Jonny Fines (Rooster) og Miranda Hart (Miss Hannigan) i Annie. Foto: Paul Coltas

Foster navigerer seg gjennom manuset på en trofast og disiplinert måte. Han ser ut til å kose seg med å fremheve jentenes pågangsmot, deres evige optimisme og enkelhet, men det virker ikke som om det er noe spesielt fantasifullt eller minneverdig ved det han gjør med verken dem eller de andre rollefigurene.  Gitt at forestillingen er så økonomisk avhengig av Harts stjernenavn, er dette litt synd: man skulle tro at hun, som nykommer i musikalverdenen, kunne vært hjulpet av en produksjon som var bedre skreddersydd for å vise frem det hun faktisk kan – å skape en unik kontakt med publikum – fremfor å rette søkelyset mot områdene der hun er mindre erfaren.

Etter Miranda er imidlertid den neste store styrken i denne underholdningen den praktfulle samlingen av sanger av Charles Strouse (musikk) og Martin Charnin (tekst).  Det høres kanskje ikke ut som et sammensveiset, moderne partitur, men det bærer preg av datidens kvalitetshåndverk fra dyktige komponister og elegante tekstforfattere.  Likevel minner George Dyers orkestreringer og arrangementer oss stadig på verkets opprinnelse: det slo igjennom på midten av 70-tallet, og det er mye her som har den brautende og selvsikre stilen fra en litt glorete disco-æra.  (Når jeg tenker meg om, er kanskje de puslespillbrikkene i scenografien overskuddsmateriell fra et TV-show fra den perioden?)

f.v. Ruby Stokes (Annie) og Alex Bourne (Daddy Warbucks) i Annie. Foto: Paul Coltas

Thomas Meehans manus har tålt tidens tann dårligere: overgangene mellom dialog og musikk fungerer tidvis godt, men innimellom føles de litt forserte og klønete; nettopp derfor burde en regissør ha grepet inn for å slipe ned de skarpeste kantene.  Og manuset tillater fortsatt at «Tomorrow» blir overeksponert. Fullstendig.  Den siste reprisen som omsider runder av det hele, føles nesten som å slå den siste spikeren i kista.  Men uansett hvilke krumspring og påklistrede smil ensemblet prøver seg på, er det ingenting som kan stoppe Alex Bourne fra å eie showet med sin briljante tolkning av Daddy Warbucks' solo i andre akt, «Something Was Missing».  Det ligger en viss rettferdighet i dette: som takk for at han stødig loser oss gjennom alt det andre, er det han som får finne ekte emosjonell dybde i den eneste virkelig hjertevarme sangen i hele «Annie»-katalogen.

Jentene, 21 i tallet totalt, er åpenbart valgt ut for sin evne til å belte ut replikker som treffer bakerst i salen (takket være Richard Brookers kraftfulle lyddesign), og de gjør det med en enhetlig amerikansk aksent som høres troverdig nok ut for britiske ører, selv om amerikanere nok ville humret litt.  Jeg er sikker på at de har gått på de aller beste teaterskolene, hvor de har blitt drillet til effektive roboter som leverer nøyaktig det samme hver gang.  De er den typen barn som betalende foreldre vil beundre så lenge forestillingen varer, mens de i sitt stille sinn takker for at deres egne barn aldri vil lide en slik skjebne.  Det er ikke dermed sagt at de ikke vil utvikle ekte personlighet etter hvert, men akkurat nå får de bare være lydige dukker.  Og husk, dette er ikke «Matilda»; selv om jentene får vise litt ungdommelig tøffhet, får de sjelden stå på egne ben.  Sammenligningen er nyttig: i Dahls historie bruker heltinnen sin intelligens og forvandler sitt eget hjem; i denne fortellingen må heltinnen flykte fra sin bakgrunn og bruke sin feminine sjarme for å søke tilflukt i en voksendominert verden av rikdom og privilegier.

Resten av ensemblet fyller tomrommene.  Deres stolteste øyeblikk er uten tvil den lystige åpningen av andre akt: her er Foster på sitt beste og leverer en knallgod tolkning av den nesten skremmende troverdige sjangerpastisjen «You're Never Fully Dressed Without A Smile» – en rene Nathanael West-aktig hymne til kommersiell utnyttelse av barn (musikalens egentlige hjertesukk?).  Her, under ledelse av den glatte Bert Healy (en herlig energisk prestasjon av Bobby Delaney), blir vi oppfordret, slik bare en virkelig «oppriktig» Broadway-musikal kan, til å kaste oss ut i tilbedelsen av et tannkremmerke.  Her får vi et glimt av hva forestillingen kunne ha vært.  Ellers dukker Franklin D. opp – hvorfor ikke? – der han leder sitt kabinett uten å komme noen vei med styringen av nasjonen, ute av stand til å formulere politikk før vår Annie blir dyttet på dem og serverer nok en porsjon av «Tomorrow» (som Macbeth ville sagt: ... «og i morgen, og i morgen»). Så – simsala bim! – kommer Roosevelt (i Russell Wilcox' vennlige og smilende skikkelse, fresende rundt på scenen i rullestol som Bette Midler i «Art Or Bust») opp med slagordet som definerte hans æra.  Jeg antar at lille Annie måtte komme tilbake og synge den låta for ham noen ganger til så han kunne få detaljene på plass.  Men du skjønner tegninga!

I et slikt miljø, og med slike odds, overlater jeg til den tenkende leser å vurdere hvor effektivt skuespillerne egentlig kan håpe på å etablere en troverdig «karakter».  Skurkene Lily (Djalenga Scott) og Rooster (Jonny Fines) gjør hva de kan med det flate manuset Meehan har gitt dem, og «Golden Girl» Grace Farrell (Holly Dale Spencer) gjør en søt jobb med å fremstå som både sexy og moderlig på samme tid.  Og så videre.

Alt dette flisespikkeriet til side: det er lite sannsynlig at denne forestillingen ikke vil glede et ungt og lite kravstort publikum.  Mirandas fans vil også få se henne foran sine egne øyne i sin parodi på en musikalstjerne, men de vil kanskje ikke regne dette blant hennes største suksesser.  Som artist er hun på sitt beste når hun finner sannhet i komikken sin.  Denne forestillingen er kanskje ikke helt i den ligaen.  Den er lys, den er munter, den er gøy.  Men kanskje Hart bare trenger litt mer erfaring på scenen før hun virkelig finner sin plass der også.

Å, og nevnte jeg hunden?  Det er en hund med.  Og jul.  Og – jeg tror – jeg så en og annen nonne.

KJØP BILLETTER TIL ANNIE PÅ PICCADILLY THEATRE