ANMELDELSE: As Is, Trafalgar Studios ✭✭✭✭

As Is

Trafalgar Studios 2

4. juli 2015

4 stjerner

Bestill billetter nå

Mannen i sykehussengen er syk. Alvorlig syk, viser det seg. Vi er i New York på 80-tallet, og AIDS er en uhelbredelig dødelig sykdom. Og han har den. Denne hyggelige, sjarmerende og lune mannen er døende.

Hans sporty bror overrasker med et besøk. Han er høy, veltrent, den typiske amerikanske nabogutten. Heterofil og uten kontakt med broren sin, eller følelsene sine. Han bærer maske og er iført fullt smittevernutstyr. Han er tydelig livredd for AIDS, redd for at broren på en eller annen måte skal smitte ham.

Han har med et kort som datteren har laget til onkelen sin. Det ønsker ham god bedring. Pasienten tar det tungt: det blir ingen bedring. Broren er utilpass. De krangler. Pasienten er sint over brorens manglende evne til å forstå livet hans, situasjonen, den forestående døden. Broren er forvirret, såret og ute av stand til å håndtere de sterke følelsene.

Så skjer det et gjennombrudd – og broren ser plutselig pasienten for den han er. Hans døende bror. Lillebroren han vokste opp med, som nå er i ferd med å forlate dette livet. Broren omfavner sin syke bror med en desperasjon født ut av forlegenhet, frykt, usikkerhet og ren kjærlighet. De holder rundt hverandre i stillhet; en kraftfull, meningsfylt omfavnelse.

En pleier avbryter det hele, litt klossete. Han vil advare om at pasientens mangeårige kjæreste er på vei tilbake til avdelingen. Han vil unngå... en situasjon. Det er pasienten som skjønner det først. Han som skal dø, ser det humoristiske i situasjonen før noen av de friske gjør det. Det fører til ekte, hjertelig latter.

Dette er As Is, William Hoffmans skuespill fra 1985, anerkjent som det første stykket i verden som tok for seg AIDS-krisen. En nyopsatning regissert av Andrew Keates spilles nå på Trafalgar Studios 2. Det er en etterlengtet overføring til West End, med et i hovedsak nytt ensemble, av Keates' suksessrike 2013-produksjon ved Finborough Theatre. Siden den gang har Keates selv blitt HIV-positiv og er i dag en tydelig og engasjert ambassadør for moderne AIDS-opplysning. Disse erfaringene preger regien hans, og stykket pulserer nå med mer liv, mer humor og mer ærlighet enn den tidligere versjonen.

Hoffmans stykke ble nominert til både Pulitzer-prisen og en Tony Award, og vant både Drama Desk- og Obie-priser. På den tiden var det et banebrytende og viktig verk. The Normal Heart fulgte en måned senere, og det tok åtte år før Angels In America debuterte. I de tretti årene siden premieren på As Is har mye av veien stykket banet blitt godt oppgått og grundig analysert. På sett og vis utvanner dette effekten av As Is; på andre måter har tiden slipt stykkets resonans nettopp fordi temaene er så intenst personlige og dypt menneskelige.

Sett fra ett perspektiv handler ikke Hoffmans stykke om AIDS og dets ringvirkninger; det handler om uvitenhet, diskriminering og frykt. Slik sett har det fremdeles en enorm kraft og relevans. Men selv som et «AIDS-stykke» er det viktig – forskning viser at nivået av misoppfatninger og manglende forståelse rundt sykdommen er nesten like høyt i dag som på 80-tallet.

Keates har forstått dette og balanserer forestillingen for maksimal effekt. Sentralt står Steven Webb i rollen som Rich, den homofile mannen som forlater sin faste partner for en yngre og kjekkere modell, bare for å få AIDS og måtte se brutale konsekvenser i hvitøyet – der trøsten kommer fra nettopp kjæresten han forlot.

Webb er en glimrende og intuitiv skuespiller. Han gjør den noe overfladiske karakteren Rich fullstendig tredimensjonal. Du ler med ham, flirer med ham, føler forakt med ham og, til slutt, gråter du med ham. Fra start er Rich helt troverdig. Du møter kanskje ikke en type som ham i Oslos gater, men han føles helt riktig som en del av New Yorks sosiale vev, hvor stil og overflate betyr alt.

Samspillet mellom Webbs karakter og Dino Fetscher som broren er vakkert observert av begge. Fetschers manglende evne til å forstå brorens livsstil og situasjon formidles grundig og troverdig, noe som gjør øyeblikket der brødrene senker guarden og aksepterer hverandre utrolig sterkt.

I programheftet siteres Hoffman på følgende:

«Som en følge av dette var mine hovedkarakterer, Rich og Saul, i en lang periode uklare og underutviklede sammenlignet med bipersonene.»

Bipersonene i denne oppsetningen er alle skarpt tegnet. Fra Jane Lowes spisse hospice-arbeider til de ulike rollene spilt av Natalie Burt, Bevan Celestine og Russell Morton – alle er skildret med teft og særpreg. Her er mange komiske øyeblikk, og mange øyeblikk av rå ærlighet.

Merkelig nok er de to sentrale kjærlighetsinteressene til Webbs Rich – David Poynors Saul og Giles Coopers Chet – de minst effektive i ensemblet. Ingen av dem føles som en verdig match for Webbs komplekse karakter. Poynors Saul har det rette utseendet, men selve kjernen i karakteren føles feil; Coopers Chet er uforklarlig kjedelig der han burde vært det motsatte. Sannferdigheten som definerer Webbs tolkning, og flere av birollene, mangler i disse to; det blir for mye «skuespill» og for lite ekte nærvær.

Plassen i den lille studiosalen utnyttes godt av Keates, og Tim McQuilen-Wrights geniale scenografi fungerer som flere ting samtidig: tidsriktig, hjemsøkende klaustrofobisk og altomsluttende. Mange ulike lokasjoner manes frem med enkle grep. Neill Brinkworth lyssetter forestillingen med følsomhet og skaper svært effektive kontraster mellom lys og skygge.

Til tross for en noe treg start (Poynors karakter virker litt bremsende i begynnelsen), er dette en gripende skildring av frykt, kjærlighet og tragedie – en emosjonell berg-og-dal-bane som er vel verdt inngangspengene.

As Is spilles på Trafalgar Studios frem til 1. august – Bestill billetter nå