ANMELDELSE: As You Like It, RSC Barbican Theatre ✭✭✭

Helena Payne anmelder Royal Shakespeare Companys oppsetning av William Shakespeares Som dere vil ha det (As You Like It), som nå spilles på Barbican Centre.

Sophie Khan Levy og Lucy Phelps. Foto: Topher McGrillis (c) RSC Som dere vil ha det

Royal Shakespeare Company

Barbican Theatre London

3 Stjerner

Bestill billetter

Det er alltid en glede å bli invitert til en av Royal Shakespeare Companys forestillinger, spesielt når det er en av ens favorittkomedier. Det var derfor med høye forventninger jeg fant plassen min i det enorme auditoriet på Barbican. Tidligere opplevelser med dette stykket har fått meg til å vri meg i latter, men mangelen på en rød tråd fra det kreative teamet gjør at denne tolkningen føles rotete og ujevn, med betydelige svakheter i historiefortellingen.

Lucy Phelps og Amelia Donkor. Foto: Topher McGrillis (c) RSC

Scenografien ved forestillingens start var enkel; et sirkulært teppe av kunstgress og en splintret skive som bakteppe, mens Orlando, spilt av David Adjao, satt på en overdimensjonert disse. Hoffets verden er mørk og dyster, anført av en iskald Antony Byrne som hertug Fredrik. Hoffolkene dukker opp i ulikt sittende nålestripete dresser, og lyssettingen er preget av skarpe lyskastere midt i et ellers kvelende mørke. Dette leder oss til et av de dristigste valgene i stykket: i det karakterene flytter seg til Ardens skoger, slås alt lyset i salen på. Etter mørket i hoffet føles dette helt overveldende. Ubehaget i salen er til å ta og føle på. Programmet forklarer dette med at publikum ville vært synlige for skuespillerne på Shakespeares tid, og kanskje fungerer dette i deres mer intime hjemmescene i Stratford, men i enorme Barbican faller det helt igjennom. Siden stykket startet med et helt annet visuelt grep, brytes illusjonen fullstendig, noe som gjør de påfølgende timene anstrengende. Kanskje var valget inspirert av Shaffers berømte Black Comedy, men dette er verken riktig stykke eller scene for et slikt konsept.

Sophie Stanton. Foto: Topher McGrillis (C) RSC

Til tross for de sprikende kreative valgene, byr ensemblet på flere strålende prestasjoner. Lucy Phelps er en dynamisk og inderlig Rosalind, og en livlig Ganymedes. Etter å ha kastet kvinneklærne virker hun langt mer frigjort, og scenene med Orlando i tredje akt er både svimlende og morsomme. David Ajoa er en karismatisk Orlando, selv om kjemien mellom dem ikke er helt overbevisende. Mer rørende er det nære forholdet mellom Celia, spilt av Sophie Khan Levy, og hennes kusine Rosalind. Leo Wan er en åpenbaring som den bitre storebroren Oliver, og finner både humor og patos i sin vakkert fremførte første monolog og sin senere forvandling. Emily Johnstone byr også på fantastisk fysisk komedie når hun fanger den universelle kampen med å gå på gress i høye hæler. Det skorter ikke på talent på scenen, inkludert Sandy Grierson som leverer en uforglemmelig klovn i skikkelsen Touchstone. Han er både vulgær og dyp, og fanger perfekt den respektløse galskapen i Shakespeares narr, uten å miste det underliggende mørket.

Antony Byrne. Foto: Topher McGrillis (C) RSC

Det mest distraherende elementet var kostymene, som har mye å si i en ellers enkel scenografi. Dessverre føltes det som om kostymedesigner Bretta Gerecke hadde skrapt bunnen av RSCs kleslager og funnet de mest uformelige og stygge plaggene som var å oppdrive. Halvparten av skuespillerne så ut som de kom fra et hyrdespill, noen lignet figurer fra The Mighty Boosh, mens andre så ut til å ha vandret rett ut av et Bugsy Malone-sett. Designet klarte ikke å løfte forestillingen fordi det var så sprikende, og det virket som om skuespillerne selv følte seg ukomfortable i de klønete antrekkene.

Sophie Khan Levy med ensemblet. Foto: Topher McGrillis (C) RSC

Denne produksjonen lider under forsøket på å være alt for alle, og ender opp med å ikke treffe noen helt hjem. Kimberly Sykes' regi føles ustabil og klarer ikke å fremheve det strålende ensemblet. I stedet virker forestillingen som en boltreplass for et kreativt team med for mange ideer som aldri syes sammen. Kanskje ble denne oppsetningen oppfattet som "fyrig" og leken i Stratford, men her i London føles det dessverre bare kaotisk og flatt.

Spilles til 18. januar 2020