ANMELDELSE: The Audience, Gielgud Theatre ✭✭✭✭

The Audience. Foto: Johan Persson The Audience

Apollo Theatre

19. mars 2013

4 stjerner

Noen ganger går man i teateret for å lære noe; andre ganger for å le; noen ganger for å se en stjerneprestasjon i en skreddersydd rolle; noen ganger for å bli konfrontert, utfordret eller inspirert til ettertanke; noen ganger for å bli begeistret; noen ganger for å få innsikt i ukjent territorium; noen ganger for å bli beveget; noen ganger for å oppleve magien i godt manusarbeid i hendene på skuespillere som vet nøyaktig hva de gjør og hvorfor; og noen ganger – sjelden, må det sies – kan resultatet av en teateropplevelse være alt eller ingenting av dette.

The Audience, skrevet av Peter Morgan, med Helen Mirren i hovedrollen og regissert av Stephen Daldry, er en av disse sjeldne teateropplevelsene som rommer og leverer på alle fronter i en rik, perfekt balansert refleksjon over det britiske monarkiet, statsministerembetet og det britiske samfunnets utvikling. Det er ikke ofte man føler at man kunne ha lyttet og sett på dramatikerens verk i tolv timer til, men det var utvilsomt tilfelle her.

Premisset er enkelt: forestilte møter mellom dronningen og hennes statsministre på ulike tidspunkter i hennes regjeringstid. Ikke alle statsministrene er representert, men dronningens syn på hver enkelt fremstår likevel tydelig i løpet av kvelden. Publikum ser den unge monarken bli nedlatende behandlet av Churchill, muntert oppmuntre Major til statsmannskunst, gradvis tine opp overfor Wilson, vise fortrolighet med Callaghan, være kjølig og defensiv mot en giftig Thatcher, nysgjerrig på Brown, krysseksaminere Eden om dårskapen rundt Suez-krisen, og fremstå sliten, men frimodig overfor en kjedelig Cameron. Gjennom det hele er flere ting klare: dronningens ønske om å tjene folket uten å bli behandlet som en tåpe; hennes skarpe evne til å fange opp folkemeningen; hennes avsky for pressens overtramp; hennes kjærlighet til Samveldet og hennes hat mot rasisme; hennes kjærlighet til familien; hennes ønske om privatliv og, viktigst av alt, hennes folkelighet – den egenskapen hun anser som mest nødvendig for å lykkes som monark.

Mirren er blendende; hun beveger seg uanstrengt gjennom tidene og endrer stemme, ganglag og holdning for å passe hver scene. Som en levende kronjuvel kaster hun lys over hver fasett av karakteren, og henter ut hver minste bit av menneskelighet og humor. Det er en selvsikker og mesterlig prestasjon av en ekte stjerne. Hennes konfrontasjon med Thatcher (Haydn Gwynne er en monstrøst perfekt Thatcher) er genuint spennende, det samme er hennes forsiktige, men spente irettesettelse av Eden (treffsikkert spilt av Michael Elwyn). Noen ganger er det vanskelig å tro at det ikke er to eller tre utgaver av Mirren på scenen, så overbevisende skildrer hun de ulike aldrene.

Rufus Wright er urovekkende glatt og autentisk som Cameron, John Ritter er strålende som den usikre Major, og Nathaniel Parker er en herlig treffsikker Brown. Edward Fox leverte en god og brautende Churchill (trist å ikke få se Robert Hardy i denne rollen), og David Peart er sjarmerende som den glemte Callaghan.

Men det er Richard McCabes herlig folkelige og rettfremme Wilson som speiler dronningens egen posisjon på mest interessant vis: først frimodig og spørrende (som hun var med Churchill og Eden), deretter trygg, men tidvis ukomfortabel (som hun var med Callaghan, Thatcher og Major), og til slutt trett og usikker på hvordan man fortsetter i møte med alderdom og glemsel (som med Brown og Cameron).

Det er et svært intelligent og innsiktsfullt manus fra Morgan, og Daldry bringer det til live på en pustberøvende måte i alle ledd.

Det er scener der dronningen minnes seg selv som ung pike og leksene hun lærte som forberedelse til kronen – disse er varme og meningsfulle, og den unge Elizabeth er sjarmerende (i kveld spilt av Nell Williams). Geoffrey Beevers er en helt fabelaktig stallmester (Equerry), og Harry Feltham og Matt Plumb viser herrene fra «Downton Abbey» hvordan man bærer en uniform og er selve symbolet på god husholdning. Charlotte Moore, monarkens strenge og praktiske barnepike, gir et minneverdig bidrag i sin eneste, men viktige scene.

Bob Crowley leverer en storslått scenografi og tidsriktige kostymer, og Rick Fisher står for en strålende lyssetting. Scenen hvor Beaton fotograferer dronningen er en uventet fryd. Det er i grunn hele kvelden, på alle tenkelige måter.

Hvis alle West End-oppsetninger var så gode som dette, ville London besvimt av ren begeistring.