ANMELDELSE: Bat Out Of Hell, Dominion Theatre ✭✭✭✭

Douglas Mayo anmelder Jim Steinmans Bat Out Of Hell The Musical, som returnerer til London på Dominion Theatre.

Andrew Polec som Strat i Bat Out Of Hell. Foto: Specular. Bat Out Of Hell

Dominion Theatre

19. april 2018

4 stjerner

BESTILL BILLETTER

Jeg husker jeg så en TV-film for mange år siden som skildret møtet mellom en ung Jim Steinman og en ung Meat Loaf, og prøvelsene og skuffelsene involvert i skrivingen av Bat Out Of Hell, samt avvisningen av materialet fra omtrent alle plateselskaper som fantes. Ingen forsto virkelig Steinmans forsøk på å skape episke historier i hver sang, drevet av intensiteten i hans helt sregne form for rock 'n' roll. Det er til hans ære at 40 år og to oppfølgeralbum senere har visjonen hans om å gjøre disse nå klassiske låtene om til et sceneverk blitt virkelighet u2013 og det er virkelig noe å skue.

Akkurat som Ben Eltons bok for We Will Rock You trakk veksler på legenden om Kong Arthur, og hans Tonight's The Night skruppelløst stjal fra Faust, bruker Steinmans Bat Out Of Hell J.M. Barries innflytelse til å sette denne musikalen i et dystopisk Peter Pan-univers. Her tar Strat og Raven på seg rollene som en moderne Peter og Wendy, komplett med en gjeng av outsidere (lost boys) som har blitt kjemisk frosset i en alder av atten år for aldri å bli eldre. Det finnes til og med en karakter ved navn Tink, og på et tidspunkt trodde jeg nesten vi skulle bli bedt om å rope ut at vi trodde på feer u2013 men heldigvis kom det aldri så langt.

Christina Bennington (Raven) og Andrew Polec (Strat) i musikalen Bat Out Of Hell. Foto: Specular. Det er flott at Dominion Theatre endelig har funnet en forestilling som fungerer i det enorme scenerommet. Teateret slukte og spyttet nådeløst ut den lille, nylige oppsetningen av An American In Paris, men her strekker Jon Bausors scenografi seg helt ut til publikum. En utvidet «thrust-scene» bringer virkelig publikum tett på handlingen i en forestilling der de store scenene er enorme, og de intime scenene fungerer magisk på en scene som minner om en grandios opera, takket være regissør Jay Schiebs stilsikre regi. Som Strat er Andrew Polec et utrolig funn. Hans spinkle, bleke skikkelse og bustete hår skjuler en stemme som er perfekt tilpasset Steinmans utrolige partitur. Hvor den stemmen egentlig kommer fra skal jeg aldri få vite, men han leverer en feilfri prestasjon med en vokal smidighet jeg sjelden har sett i noen rockemusikal. Faktisk er dette ensemblet velsignet med noen av de mest talentfulle vokalistene som finnes. Rob Fowlers machismo hopper nærmest av scenen mens han belter seg gjennom Paradise By The Dashboard Light sammen med scenekona Sharon Sexton. Danielle Steers, som den utfordrende men tøffe Sahara, synger fletta av de fleste, og Giovani Spanos Ledoux gir jernet med uanstrengt letthet og en fyldig klang. Wayne Robinsons brennende rocketenor er et perfekt komplement til Danielle Steers, og Jonathan Cordins Blake brakte med seg en skuespillerisk ærlighet og vokal klarhet til sine korte partier, selv om han ble noe underutnyttet. Disse episke talentene ble perfekt balansert mot de myke, lyriske øyeblikkene fra Alex Thomas-Smiths Tink og Christina Benningtons Raven. I likhet med Polec er Bennington et talent å følge med på; hennes evne til å levere Steinman-klassikere feilfritt ga forestillingen noen tiltrengte øyeblikk med indre refleksjon i denne ellers intense produksjonen. Det talentfulle ensemblet som støtter opp om Bat Out Of Hell er intet mindre enn perfekte, selv om de må hanskes med noe av den merkeligste koreografien jeg har sett på en scene. Emma Portners bisarre trinn i enkelte scener, spesielt i Paradise by the Dashboard Light, var mer distraherende enn utfyllende for produksjonen som helhet.

Danielle Steers (Zahara) og Wayne Robinson (Jagwire) i musikalen Bat Out Of Hell. Foto: Specular

Bortsett fra dette er det elementer ved denne oppsetningen som rett og slett ikke fungerer, og fremst blant disse er Gareth Owens lyddesign. Der jeg satt midt på rad B på balkongen (Circle), var tekstene fullstendig uforståelige i hver eneste sang som involverte mer enn en duett. Hvis dette showet skal overleve og trekke til seg et publikum som ikke er fortrolig med Steinmans materiale fra før, må det gjøres noe med denne uklare lydmiksen, som for min del var forestillingens største skuffelse.

Det er også et stort misforhold mellom musikalnumrene og enkelte av de store dialogscenene. Det bunner i låtenes musikalske overskudd og den øredøvende stillheten som omgir dialogen i boken. Det er nesten en skam at man ikke har lagt inn en form for minimal bakgrunnsmusikk for å sette stemningen i disse scenene. I andre akt, når Sloane vender tilbake til Falco, brukes det litt bakgrunnsmusikk i et kort øyeblikk, og forskjellen er markant.

Robert Emerys rockeorkester på elleve musikere gir liv til Steve Sidwells arrangementer, og Emery dukker til og med opp på scenen midt i en akt til stormende jubel fra salen.

I likhet med tilsvarende musikaler er plottet syltynt, men hvis lyden utbedres, har Bat Out Of Hell potensial til å bli en langvarig suksess i Londons West End og et perfekt show for Dominion Theatre.

BESTILL BILLETTER TIL BAT OUT OF HELL THE MUSICAL NÅ