ANMELDELSE: Birdland, Royal Court Theatre ✭✭✭✭

Birdland på The Royal Court. Foto: Tristram Kenton Birdland

Royal Court Theatre

29. april 2014

4 stjerner

Det er ikke ofte at en scenografi understreker og gir fysisk liv til de temaene fortellingen utforsker, men slik er det med Ian Macneils strålende scenografi til Simon Stephens' nye stykke, Birdland, som nå har sin urpremiere i en produksjon regissert av Carrie Cracknell på The Royal Court. Det er et helt utrolig øyeblikk når settet bokstavelig talt begynner å gå i oppløsning, eller avhengig av hvordan man ser det, begynner å drukne – akkurat idet hovedpersonen, Andrew Scotts plagede rockestjerne Paul, opplever at hans personlige verden raser sammen rundt ham, mens han drukner i et hav av utskeielser, egoisme og ensomhet.

Det gjøres desto mer overraskende fordi vannet holdes skjult frem til det avgjørende øyeblikket. Det ligger der midt i glaningen, men øyet trekkes ikke mot det; det ligger stille og svart og venter på å gi seg til kjenne. På den måten fungerer det som nok en metafor – for det lurende nederlaget og oppløsningen som sannsynligvis vil fortære Paul.

MacNeil har virkelig oppnådd noe praktfullt med denne scenografien. Den klarer å være mange ting på en gang – på nøyaktig samme måte som Paul er mange utgaver av seg selv samtidig – stjerne, bestevenn, klient, sjef, barn, elsker, offer, lurvete kjeltring, en mild og fortapt sjel, en ondskapsfull raseribombe – samtidig som den har en ytre fasade som tilslører den mangefasetterte sammensetningen og får den til å virke enklere enn den faktisk er.

Cracknell sørger for at hver tomme av settet blir brukt og utforsket (med eksepsjonelt god og stemningsfull lyssetting av Neil Austin) på nøyaktig samme måte som hver side av Paul blir utforsket. Stephens' manus byr på en rekke scener som belyser opp- og nedturene i en moderne rockestjernetilværelse, preget av avhengighet til utskeielser og manglende evne til å se konsekvenser. Hver scene fremhever et nytt aspekt ved Pauls liv og krumspring, og hver utspiller seg i en ny del av settet, lyssatt ulikt og med sin helt egen følelse.

Det er ingenting spesielt originalt eller dyptpløyende over Stephens' tekst, selv om injeksjoner av kokain i øyet på sett og vis representerte noe nytt. Det interessante her er hvordan Stephens klarer å fortelle historien fra ulike synsvinkler mens Paul gjør sin piruett langs rullebanen mot en dekadent utslettelse. Ved å bruke en kjerne av skuespillere til å spille et mangfold av roller, understreker Cracknell det teatralske som alltid er til stede i Pauls liv; fremstillingens teatralitet blir et like viktig aspekt av tilværelsen hans som alt annet. Ved å gjøre skuespillet åpenlyst teatralsk, fanger Cracknell på presist vis de fundamentale drivkreftene bak Pauls destruksjon.

Tempoet ebber og flommer; noen ganger raser det av gårde i et nesten blendende tempo, andre ganger senkes det helt ned slik at man kan ta inn nøyaktig hva som skjer og har skjedd. Det stort sett førsteklasses ensemblet briljerer med å få denne visjonen til å fungere.

I sentrum for det hele, som både en skinnende juvel og det mørke, sorte hjertet i et glupsk udyr, er Andrew Scott trollbindende som Paul. Hans presisjon med språket – måten han uttaler ordet 'peach' fremkaller en kåt sensualitet som er både forførende og avfeiende på samme tid – og hans glitrende evne til å levere en replikk på en vilt uventet måte, sammen med den rå fysikken han gir karakteren; alle elementene forenes i et nådeløst ærlig portrett av de forventede utskeielsene som følger med berømmelse i den moderne verden.

Scott er også god på å belyse det skjøre indre hos karakterer som utad utstråler bravado. Han gjør det på eksemplarisk vis her – og gir små innblikk i det ekte, skremte og desorienterte barnet som skjuler seg bak superstjernestatusens staffasje og forventninger.

Til tross for dette er dette langt fra Scotts beste prestasjon. Disse triksene og finessene har blitt brukt før, noen ganger med bedre effekt, av Scott. Så snarere enn å være åpenbarende eller uventet, er hans Paul akkurat det man forventer av denne talentfulle skuespilleren. Det hadde vært enda bedre om Cracknell hadde tatt ham med til andre, mørkere steder.

Alex Price er fabelaktig som Johnny, Pauls medmusiker og bestevenn. Åpningsscenen hvor deres tette vennskap etableres er et av produksjonens høydepunkter. Så knuser Paul Johnnys verden med en handling preget av rystende selvopptatthet og sjalusi, og å se det utspille seg, sammen med den smertefulle tilståelsesscenen, er noe av det mest givende i hele forestillingen. Det er Price som med sin dype men sikre tilstedeværelse får oss til å bry oss.

Daniel Cerqueira er utmerket i rollene som den sleipe og gyselige, men allestedsnærværende agenten, og som Pauls fattige men jordnære far (i tillegg til andre roller, alle vakkert utformet). Hver karakter han spiller er helt unik, og det er ingen følelse av at de flyter over i hverandre, selv når skiftene skjer på brøkdelen av et sekund. Han er mest slagkraftig som faren – den scenen dirrer av smerte. Men hans agent er helt plettfri og viser omsider Paul hvem som er herre og hvem som er slave i en dyktig knusing av Pauls drømmer om flukt.

Yolande Kettle skinte, spesielt som Johnnys store kjærlighet Mandy, som blir forført og deretter plaget av Paul og som ender opp med å ta sitt eget liv. Hennes lidelse var intenst rørende. I flere andre roller viste hun sin store allsidighet. Men hennes gjenkomst, som en druknet Ofelia, var spesielt virkningsfull og hjemsøkende.

Dette er den beste produksjonen Royal Court har satt opp på lang tid, selv om Stephens' stykke ikke er hans aller beste verk.