ANMELDELSE: Boom Bang-A-Bang, Above The Stag ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Jonathan Harveys komedie Boom Bang-A-Bang, som nå spilles på Above The Stag Theatre i Vauxhall.

Boom Bang-a-BangAbove The Stag 7. mai 2019 5 stjerner Bestill billetter nå Denne treakters teaterkomedien av Jonathan Harvey er perfekt timet for å sammenfalle med den årlige Eurovision Song Contest (som går av stabelen den 18. denne måneden, i tilfelle du har levd under en stein). Stykket tar oss med tilbake til midten av 90-tallet for et dypdykk i relasjoner som, da som nå, går herlig skeis. Dette er hans sjette skuespill, og det er en formidabel prestasjon; han tar den klassiske treakters-formen og plasserer den midt i samtidsmiljøet og dagens normer. Det minner sterkt om Ayckbourns formelle og strukturelle kontroll, men krydret med den berusende og treffsikre humoren som kjennetegner hans eget livssyn.  Stykket er spekket med skarpe og friske replikker, og det er en fryd for øret når den ene karakteren etter den andre angriper de rundt seg med en uslåelig kombinasjon av vidd og kynisme. Vitsene hagler helt til du tror det ikke kan komme flere... og så kommer det enda flere. Andrew Beckett, en kjenning på dette teatret, regisserer med en naturlig eleganse (som igjen bringer tankene til mesteren fra Scarborough) og har også designet sin egen – plettfrie – scenografi. Her fungerer alle dører og vinduer med utsøkt troverdighet, og møbler og nips vitner om en verden av både forfall og finesse: konjakk står i en glasskaraffel på en finerhylle, klubbantrekk henger til lufting på et tørkestativ ved radiatoren. I et av Harveys mange geniale grep blir en sårt tiltrengt ekstrastol dratt inn på scenen av den hjelpsomme, men akk så grufulle naboen Norman (Joshua Coley i en av de mange strålende karakteriseringene i ensemblet – han gjør ham morsom og bekymringsverdig ekkel på samme tid).  I mellomtiden er det satt frem småretter i skåler på stuebordet (selvsagt med et askebeger fra 90-tallet).  Festen skal begynne, og de hellige Eurovision-tradisjonene skal overholdes. Og som de overholdes!  Verten, Lee (Adam McCoy, som gjør en varm og sympatisk figur), holder på en fast tradisjon etter kjærestens mye omtalte bortgang.  Han er det nærmeste vi kommer en sindig motvekt til paraden av lokale raringer som fyller scenen.  Bestevenninnen Wendy spilles av Tori Hargreaves med imponerende selvsikkerhet: hun virker ved første øyekast å ha den minst synlige utviklingen, men følger man med, vil man oppdage at det ligger noe dypt og overraskende under overflaten.  Vi møter også Roy, som gjerne vil være festens midtpunkt. Sean Huddlestan spiller ham med en vinnende og elskverdig sjarm, selv om han er den siste personen på jord du ville trodd tok både ecstasy og kokain (noen små striper av sistnevnte blir pliktoppfyllende snortet fra stuebordet).  Likevel klarer han å starte en brann (ikke en spoiler, du ser det komme lang vei – men det er bare morsomt fordi Roy selv ikke ser det!). Enda mer eksplosivt blir det i selskap med John Hoggs sofistikerte, høyt utdannede og nesten alltid arbeidsledige skuespiller Nick, og hans snart eks-kjæreste, den fryktinngytende Tania: sistnevnte er en herlig tolkning av Florence Odumosu, som ser ut til å kose seg like mye med rollen som den brautende og sjefete dama som vi gjør med å se på henne.  Til slutt får vi Christopher Lanes syrlig bitre dronning, Steph – en kronisk flørter (uten standarder) som legger seg ut med alle, men likevel beholder sin plass som en nødvendig brikke i dette brokete menasjeriet av fortapte sjeler. Det gjenstår bare å nevne at Robert Draper har sørget for utmerkede kostymer, og Andy Hill lyssetter det hele med stor forståelse. Lyddesignet hans gjør underverker for å løfte oss etter nakken og plassere oss rett i en verden slik den var rett før alt ble digitalisert.  Det er til og med en herlig eksplosjon å glede seg over, og selv om brannen kanskje ikke er alt den kunne vært, så er heller ikke livene til disse karakterene det. Likevel tilbringer vi mer enn gjerne to dyrebare timer i deres irreverente og rappkjeftede selskap.  Man skulle nesten ønske man kunne bli værende hos dem.

BESTILL BILLETTER TIL BOOM BANG-A-BANG

Foto: PBG Studios