ANMELDELSE: City Of Angels, Donmar Warehouse ✭✭✭✭

City of Angels

Donmar Warehouse

19. desember 2014

4 stjerner

Hva er nå dette? Er det en dreiescene på Donmar? Ja, sannelig. En dreiescene bygget inn i et antikk gulv fra perioden. Det er en vindeltrapp også, som fører fra det nedre planet til et øvre nivå hvor det åpenbart vil skje ting. Den øvre seksjonen har en bakgrunn av stabler med papirer og manuskripter – det er en forfatters domene. Den nedre delen har en bakgrunn av filmruller; et studioarkiv over tidligere suksesser, med de prangende titlene sirlig påført siden av hver tynne boks. Og alt er i svart, hvitt og grått.

Med ett elegant grep gir Robert Jones publikummet i Donmar Warehouse en klar forståelse av hva de er i ferd med å kaste seg ut i med Josie Rourkes oppsetning av det glemte mesterverket City of Angels: to sammenvevde verdener – forfatterens virkelige verden og den fiktive verdenen han skaper. To verdener med overlappinger, vendinger og revolvere. Bare ved å se på scenografien skjønner publikum at dette ikke er en helt vanlig musikal – her må man følge med. De kan føle hva som venter.

Jones hjelper dem imidlertid – forfatterens verden er i farger; den fiktive filmverdenen er utelukkende i svart-hvitt, noe som gjenspeiler ånden fra de store film noir-klassikerne som stykket både hyller og parodierer. Howard Harrisons eksemplariske og inspirerende lysdesign bidrar betydelig til forståelsen av de to verdenene. Donmar har sjelden sett bedre ut enn her, takket være Jones og Harrison.

City of Angels har en upåklagelig stamtavle – manus av Larry Gelbart, tekster av David Zippel og et fyldig, messingpreget partitur fra Cy Coleman. Den gir stort spillerom for sex, humor, spenning og overraskelser. Og formidabel sang.

Det er to parallelle historier som flettes sammen. Stine er en forfatter, gift men utro, som stadig kjemper mot filmstudioet for å bevare den kunstneriske integriteten i boken sin, som han holder på å omarbeide for lerretet. Han må takle både egne utilstrekkeligheter og de absurde kravene fra sin sjelløse produsent/regissør, Buddy Fidler, samt løftene mannen gir til diverse skuespillerinner han har et intimt forhold til. Vi ser den levende verdenen han skaper for karakterene sine, først og fremst Stone – den tidligere politimannen som ble privatdetektiv, musikalens svar på Humphrey Bogart – og ser på mens han skriver og skriver om skjebnene deres.

Ganske åpenbart er Stone Stines indre machon-helt, navnet er et lite frempek i seg selv. Det er mye moro knyttet til Stines omskrivinger, og det absolutt beste aspektet ved regien i denne oppsetningen er hvordan ensemblet håndterer disse revisjonene – de spiller baklengs frem til det punktet hvor Stine begynner omskrivingen. Det slutter aldri å være fornøyelig. Det er verdt å se forestillingen bare for disse sekvensene.

På mange andre felt lar imidlertid Rourkes regi mye tilbake å ønske. Dette er et av de mest sexy og sanselige partiturene i Broadway-repertoaret, men Rourke leverer en nesten steril og kjølig versjon. Det har ingenting med musikken å gjøre, som spilles med enorm entusiasme og stil av det fantastiske orkesteret ledet av begavede Gareth Valentine; det har heller ikke noe å gjøre med iscenesettelsen av musikalnumrene, hvor Stephen Mear er i blendende form – vittig, overraskende og livlig.

Nei, problemene her ligger i rollebesetningen og regien. Det er rett og slett ikke nok gnist i denne byen, englene er ikke engleaktige nok, sexen er ikke frekk nok, og karakterene – spesielt de fiktive – er ikke ekstreme nok. Det er et hav av uutnyttede muligheter.

Kveldens prestasjon kommer fra Marc Elliott, som har den relativt lille rollen som Munoz (Stones fiktive politipartner som er fast bestemt på, på nesten tegneserieaktig vis, å se Stone stilt for retten for en forbrytelse Munoz feilaktig tror han har begått) og Pancho, det flamboyante matinéidolet som skal spille rollen som Munoz i filmen. Elliott er forbløffende god; han utnytter hvert sekund rollen byr på og får mye ut av materialet. Første akt våkner faktisk ikke ordentlig til liv, verken når det gjelder skuespill eller sang, før han leverer sitt store shownummer «All Ya Have To Do Is Wait» – komplett med stilfulle dansere. Mear byr på spektakulær koreografi og Elliott griper sjansen og briljerer. Forestillingen er aldri bedre enn i dette nummeret.

Noe som er bemerkelsesverdig, for det er på langt nær det beste nummeret i partituret. Meningene er delte om hva som er det beste, men sangen som følger Elliotts, «You're Nothing Without Me», er definitivt i topp fem. Her er det iscenesettelsen som gjør den elektrisk. Stone og Stine har det som tilsvarer en musikalsk duell, hvor begge søker overtaket på den andre.

Harrisons lysdesign går i høygir her og skaper et spennende coup de théâtre. Det er fantastisk å se Stone (Tam Mutu) og Stine (Hadley Fraser) kjempe i Mear/Harrison-krigssonen, men vokalen havner definitivt i bakgrunnen for bevegelse og lys. Så der dette musikalsk sett kan være en eksepsjonelt spennende duett, er den her spennende av andre grunner. Frasers siste tone er perfekt plassert og sunget, og runder av første akt på en topp, men i motsetning til i Elliotts nummer får ikke musikken den oppmerksomheten den virkelig fortjener.

Enkelte numre fungerer svært godt. Rosalie Craig leverer «It Needs Work» med ekte verdighet og stil; Samantha Barks er superb i sitt store, mørke nummer «Lost and Found»; Rebecca Trehearn oser av den rette sensualiteten og stilen i «You Can Always Count On Me»; Mutu, Fraser og Craig avslutter alle forestillingen på en vokal høydare med finalen «I'm Nothing Without You».

Annet materiale fungerer dårligere. Tim Walton er helt feil som Jimmy Powers; rollen krever en glatt crooner med lett stemme, en Johnny Ray-type. «Stay With Me» bommer på målet fordi Walton ikke kan, eller ikke vil, croone. Peter Polycarpou, som ser ut til å bli valgt hver gang det trengs en eldre mann i en musikal (og selv når det ikke trengs en), er rett og slett for tam som Buddy, og begge numrene hans mangler vitalitet, trussel og interesse. Craig bringer overraskende nok ingen råskap eller pustende seksualitet til den praktfulle balladen «With Every Breath I Take», så selv om hun treffer tonene, er lidenskapen og den skjelvende storheten i sangen helt fraværende.

Katherine Kelly feilbedømmer dobbeltrollen sin fullstendig; hun er for unnveikende og mangler Lauren Bacall-stilen i sin tilnærming. Dette frarøver Mutus Stone mange muligheter for ekte film noir-action som damebedårer. Han gjør jobben, men det er ingen følelse av at hjertet – eller andre deler av kroppen – er med i det. Kelly mestrer heller ikke de komiske aspektene ved karakteren sin. Hun er en stor skuffelse.

Kvartetten Angel City Four harmonerer ikke på langt nær godt nok til å gjøre sine vokale øyeblikk sammen fortryllende; individuelt scorer de flere poeng – spesielt Sandra Marvin gjør det veldig bra i sitt soloarbeid. Cameron Cuffe har en utmerket stemme som han bruker godt, men rollen hans som glansbildet Peter Kingsley innebærer lite sang. Han har imidlertid ingen problemer med å være det peneste medlemmet i ensemblet (nesten usannsynlig pen), og han spiller svært overbevisende. Et navn å merke seg.

Fraser og Craig er gift i det virkelige liv, men til tross for det (eller kanskje nettopp derfor) har de en påfallende mangel på kjemi på scenen. Dette gjør det vanskelig å forstå hvorfor Stine er villig til å gi opp karrieren sin for Craigs Gabby. Det er dessuten for mye «nerde-preg» over Frasers tolkning; Stine har aldri slått meg som spesielt nerdete. Han er en forfatter – han drikker, jakter på damer og skriver. Fraser kan gjøre alt dette og burde være kapabel til en kraftigere, mer ustyrlig Stine enn det han leverer her.

De to nivåene Rourke bruker på den lille Donmar-scenen gjør det vanskelig for publikum på parketten å se all handlingen. Dette er egentlig utilgivelig; som kunstnerisk leder burde Rourke kjenne teatrets begrensninger. Det er ofte en følelse av unødvendig rot på scenen, nesten som om produksjonen var ment for en større scene. Det er øyeblikk hvor Rourkes regi fører til at skuespillerne står i fare for å bokstavelig talt falle over hverandre.

Likevel driver den rene kraften i kreativiteten som ligger til grunn for manus, musikk og sangtekster saken fremover. Colemans musikk er berusende, og selv om det ikke er tvil om at den kunne og burde ha blitt bedre ivaretatt av Rourkes visjon og personinstruksjon, beholder den sin sjarm og styrke. Selv om den verken er så morsom eller sexy som den kunne ha vært, er Rourkes versjon av City of Angels fortsatt svært fornøyelig.

Mye av æren for dette går til den kombinerte magien fra Robert Jones, Howard Harrison, Gareth Valentine og spesielt den utrettelige Stephen Mear. Bevegelsene, scenografien og den musikalske støtten til ensemblet er her mer enn pustberøvende. Legg til utmerkede prestasjoner fra Marc Elliott, Samantha Barks, Rebecca Trehearn, Sandra Marvin og Cameron Cuffe, samt for det meste godt arbeid fra Tam Mutu, Hadley Fraser og Rosalie Craig, og se bort fra svakhetene hos andre i besetningen, så er dette en solid oppsetning av City of Angels.

Problemet er bare – den burde ha vært sensasjonell.