ANMELDELSE: Crocodile, Vault Festival ✭✭✭

Crocodile

Vault Festival

1. februar 2017

3 stjerner

Det er vanskelig å forestille seg London uten Vaults, eller hvordan byen i det hele tatt klarte seg før de dukket opp.  I den grå slutten av vinteren, mens vi lengter etter vårens første tegn, blomstrer en storslått festival under bakken. Den vokser seg større og mer fascinerende for hver sesong: nå i sin femte årgang, vil den sannsynligvis overgå de 40 000 gjestene som vandret gjennom den underjordiske labyrinten i fjor.  Arrangementet utvides også fysisk og tar stadig i bruk nye scener. Nå inkluderes for første gang det lite kjente, men flott utstyrte Network Theatre, som åpner med dette debutstykket av den lovende Joe Eyre.

Stykket er produsert av Joes søster, Beth (kanskje best kjent for sin rolle i ‘Wooden Overcoats’), i samarbeid med Frankie Parham, og regissert med en stram og kraftfull nerve av Matt Maltby. Denne utmerkede forestillingen for to skuespillere har Joe selv i rollen som Alan og Rhiannon Sommers som Jane: et ideelt, lykkelig og sjarmerende middelklassepar som blir kastet ut i en helt ekstraordinær historie.  De stifter bo og får et barn, som viser seg å være… en krokodille.  Det hele startet som en 15-minutters monolog for Maltbys ‘Pint-Sized’-festival, men har nå blitt utvidet til en fullverdig forestilling på 55 minutter.

Historien utspiller seg i Clancy Flynns (lys og scenografi) slående enkle svarte boks, og fortelles gjennom tilbakeblikk i to lange separate beretninger, begge rettet mot en konkret, men aldri eksplisitt identifisert lytter.  Vi i publikum må selv pusle sammen historien fra fragmentene vi får servert.  Den Ionesco-aktige metaforen om monsterbarnet utnyttes fantasifullt for sin humor, mens det makabre holdes på trygg avstand store deler av tiden.  Likevel vokser uroen etter hvert som ‘barnet’ i økende grad representerer mer enn bare billedlig frykt for en usikker og ukontrollerbar fremtid.  Faktisk blir de sosiopatiske tendensene i Alans monolog overveldende like før han bryter av og lar Jane ta over historien.

Rent teknisk gir manuset Sommers mer eller mindre den samme oppgaven som Eyre nettopp har fullført, noe som – kan man hevde – berøver rollen som Jane for mye av overraskelsesmomentet.  Jeg er sikker på at en omskriving kunne løst dette: Eyre virker å besitte en overflod av fantasi og en glede over å fortelle oppsiktsvekkende historier.  Samtidig bygger Odinn Orn Hilmarssons musikk og lyddesign opp spenningen mens dette lovende debutstykket beveger seg mot sin stadig mer skrekkinngytende avslutning.  Her finnes ekko av ‘The Events’, samt annen absurdistisk og ekspresjonistisk dramatikk.  Jeg håper vi får høre mer fra herr Eyre veldig snart.

FINN UT MER OM JOYOUS GARD THEATRE