ANMELDELSE: Fool For Love, Samuel J Friedman Theatre ✭✭✭✭✭

Fool For Love

Samuel J Friedman Theatre

7. oktober 2015

5 stjerner

Bestill billetter

Et hotellrom et sted ute i vesten. Sjuskete. Mohave-ørkenen er til å ta og føle på.

Hun ligger på sengen, med rufsete laken som tydelig vitner om et nylig samleie. Håret hennes faller ned over ansiktet og skjuler trekkene hennes. Han slapper av i en stol, som en atomreaktor av seksuell energi på tomgang; den cowboyhatten er på skrå og dekker ansiktet, mens de brune støvlene oser av maskulinitet, makt og intriger.

Rommet virker mer elendig jo mer man ser på det. Det er merkelige merker på veggene. Lassoer og tau ligger spredt omkring. Lyskasterne er like anspent som kroppene på scenen. Lydbildet er sterkt, trengende, skjærende og eksplosivt.

En mann, en gammel mann, sitter i en stol til høyre. Om han er en del av scenen eller ikke, er uklart. Det blir heller ikke klarere etter hvert som stykket skrider frem. Er han et produkt av mannens fantasi? Eller er det den gamle mannen som ser for seg handlingen som utspiller seg? Eller foregår det noe helt annet?

Uansett hva sannheten er, så stinker, dunker og stråler scenen av en dyp sensuell og seksuell energi. Det er en lyst på spill her som er både fengslende og skremmende. Hvem er disse menneskene, og hvorfor er de i dette rommet? Og hvilken plass har inntrengeren i alt dette når han først dukker opp?

Dette er Daniel Aukins stramme og fullstendig gripende nyoppsetning av Sam Shepards stykke fra 1983, Fool For Love, som nå spilles ved Manhattan Theatre Clubs Samuel J Friedman Theatre. Det er 80 minutter med nådeløs, brutal og seksuelt ladet teatermessig nødvendighet.

I kjernen av stykket står to tidligere elskere, Eddie og May. Vel, «tidligere» kan diskuteres. Uansett har de hatt sex. De vil ha sex. Og de er tilsynelatende halvsøsken. Kunnskapen om slektskapet demper ikke den nådeløse kraften i tiltrekningen deres; lysten mister aldri brodden. Selv ikke tilstedeværelsen av Mays nåværende kavaler, den troskyldige men helt ordinære Martin, svekker den bunnsolide styrken i følelsene deres – uansett konsekvenser.

Shepard bruker et knapt og stemningsfullt språk for å vekke historien til live. Når man lytter til ordene hans i denne plettfrie produksjonen, slås man av at Shepard egentlig fortjener en høyere status enn han ser ut til å nyte. Hans nådeløse og rå vokabular her er like godt som alt Pinter skrev, og vesentlig bedre enn mye av det Mamet stadig blir hyllet for.

Selv om språket er knapt og eksplosivt i deler, er det lyrisk og praktfullt engasjerende i andre. Når mannen gjenforteller historien om natten faren tok ham med over markene for å møte sin skjebne, følger en fantastisk sekvens om ugler som stuper i jakt på mat. De motstridende bildene av familie og jakt er ømme, men samtidig rystende levende. Du kjenner pusten til gutten, skremt av uglene, men tiltrukket av huset faren tar ham med til og menneskene som bor der.

Det er mange monologer og stakkato-partier. Dette kan være krevende for et publikum – men ikke her. Dikshon, presisjon og en bitende intensitet sørger for at hvert ord finner sin plass i en altomsluttende symfoni. For eksempel, når farsfiguren endelig snakker, roper eller eksploderer, er resultatet pustenøvende.

Mens språkets tarantella utspiller seg, vegger bokses, senger brukes, lassoer svinges, haglgeværer veives med og det usagte blir sagt, er spenningen og frykten vulkansk. Den seksuelle tiltrekningens vesen og følsomhet legges fullstendig bar.

Det gjøres enda mer spennende fordi man aldri kan være helt sikker på hva som er sannheten. Er de elskende virkelig søsken og enten ikke bryr seg, eller ikke klarer å bry seg? Eller er det bare det de har blitt fortalt i et fåfengt forsøk på å holde farens to verdener adskilt? Eller sitter faren og går gjennom de skyldbelagte mulighetene av sin egen tøylesløse lyst i sitt eget sinn? Handlingen og skuespillet kan være ambivalent på dette ene punktet, men det er treffsikkert på alle andre områder.

Berusende er akkurat det rette ordet.

Sentralt for produksjonens kraft er den utsøkte castingen av de to dødsdømte elskerne, Eddie og May.

Nina Arianda som May i Fool For Love. Foto: Joan Marcus

Nina Arianda, som har vært fan av dette stykket siden hun var helt ung, er helt enestående som May. Kraftfullt sensuell, utrolig attraktiv, men samtidig så jordnær og ordinær; Arianda leverer en dypt fysiologisk prestasjon som utspiller seg gjennom intenst fysisk teater. Selv når hun tilsynelatende hviler og observerer, er Ariandas May alltid på vakt, alltid i ferd med å pkle ut neste trekk.

Man ser ikke ofte at skuespillere bruker hele kroppen, fra fingertuppene til innerst i marg og bein, for å levendegjøre en karakter – men det er det som kreves av Arianda her, og hun leverer helhjertet. Hennes følelse av innesperret fortvilelse, resolutt trass og utfordrende ettergivenhet kunne brent et avtrykk inn i motellveggen, så varm og kraftfull er hennes rå, altoppslukende tolkning. Glødende saker.

Imponerende nok matcher Sam Rockwell Ariandas intensitet og tar det enda et hakk videre. Han utstråler en seksuell intensitet som er overveldende, krydrer den med smerte og ubesluttsomhet, og legger så til testosteronfylte cowboy-troper som på en eller annen måte føles helt friske, ekte og farlige. Den følelsen av oppriktig, sammensmeltet intimitet han og Arianda skaper er utrolig – du godtar fullstendig deres seksuelle tiltrekning, både i fortid og nåtid.

Han går som en cowboy, kaster lasso som en cowboy, drikker som en cowboy og raser som en cowboy, men samtidig skriker han lydløst etter kvinnen han tror er hans halvsøster, og som han ville gjort alt for – inkludert å kjøre tusenvis av mil gjennom ødemarken. Rockwell er fullstendig transformert i denne rollen – briljant, voldsom, mild, helt fortært og nesten knust. Det er en prestasjon for historiebøkene.

Sam Rockwell som Eddie i Fool For Love. Foto: Joan Marcus

Gordon Joseph Weiss er glimrende værbitt som den muligens ondsinnede gamle mannen, faren som på en eller annen måte er årsaken til smerten Eddie og May deler – men selvfølgelig også gleden. Weiss treffer perfekt med sin grettenhet og tilfører fare og hevngjerrighet i nøyaktig avmålte mengder.

Det er også godt arbeid fra Tom Pelphrey, Mays nåværende beiler som bare vil gå på kino med henne, men som plutselig innser at han kanskje må duellere mot den rasende Eddie. Han formidler publikums følelse av å bli overveldet av Eddie og Mays forhold med stor overbevisning.

Alle aspekter ved det kunstneriske designet støtter opp under Aukins intenst spesifikke visjon. Dane Laffreys lurvete scenografi stråler av varmen fra ørkenen, kjerneforholdet og minnene. Den er på samme tid både hverdagslig og farlig. Justin Townsends intrikate lyssetting bidrar også til følelsen av hete, samtidig som den stadig understreker skyggene som leker i utkanten av historien og som hjemsøker og motiverer Eddie, May og den gamle mannen. Det knurrende og eksplosive lyddesignet fra Ryan Rumery konkretiserer undertonene av begjær og konsekvenser som flyter så fritt gjennom produksjonen. Anita Yavichs kostymer er også helt i blinken, helt nøyaktige.

Dette er ekstraordinært, intenst erotisk teater. Må sees.

Tony-nominasjoner må være en selvfølge.

Bestill billetter til Fool For Love