ANMELDELSE: Fox Hunting, Courtyard Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder David Alades Fox Hunting som nå spilles på Courtyard Theatre.

Fox HuntingCourtyard Theatre 5. mai 2018 3 stjerner Bestill billetter nå Da jeg fikk høre at noen hadde skrevet et stykke basert på ordrett dokumentasjon om knivvold i London, visste jeg at jeg måtte se det.  Det er få temaer som fortjener vår fulle oppmerksomhet mer enn denne forferdelige plagen som rammer så mange unge og sårbare mennesker akkurat nå.  Ingen ser ut til å vite hvordan vi skal få bukt med denne voldsepidemien.  Derfor er det viktigere enn noen gang å lytte til de stemmene som er mest direkte berørt, og det er nettopp det David Alade har gjort: Han har lyttet til vitnemålene fra dem som er fanget i dette marerittet, gått gjennom materialet og destillert det til noe som kan gi oss innsikt i hva som skjer, og hvorfor. Etter å ha sett forestillingen er det viktigste inntrykket jeg sitter igjen med at David Alade er en sterk dramatisk stemme som skaper mange scener med ekstraordinær kraft og følelsesmessig intensitet.  Med sine bare 21 år er dette hans første stykke, og det lover svært godt for fremtiden hans som dramatiker.  Jeg vil oppfordre alle som er interessert i å finne og pleie lovende talenter til å dra og oppleve kraften i hans tekster selv: Han trer rett inn i hodene og hjertene til folk midt i denne hverdagslige terroren, og får oss til å føle oss like innesperret som dem. Han spiller selv i stykket sammen med fire andre skuespillere som skaper mange minneverdige øyeblikk.  Gruppen fremfører en rekke scener, noen naturalistiske, mange ikke, der de utforsker ulike sider ved det å være ung i Londons arbeiderklasse.  På sitt beste klarer Alade med noen få korte strøk å skape en formidabel fremmaning av hvert enkelt miljø: En av hans store suksesser er den plutselige og uventede introduksjonen av to politibetjenter – denne scenen er spesielt effektiv for å «åpne opp» narrativet, noe som forsterker, snarere enn utvanner, historiens intensitet.  På samme måte gir de sjeldne glimtene av humor – perfekt levert av ensemblet – en kjærkommen kontrast til det dystre og alvorlige temaet.  Dette er noe Alade sikkert tar med seg når han vurderer veien videre for dette verket. Samtidig er ensemblet hele tiden trofast med ham og driver scenene fremover.  I tillegg til en mengde biroller, spiller guttene en gruppe som tilsynelatende er samlet til en minnestund for en uidentifisert venn.  Devante Mavour har en sterk stemme og flott scenenærvær som Lawrence, Quinton Arigi er påfallende fokusert som Darral (og strålende i den rake motsetningen som pastoren), Joshua Lewis gjør et sterkt inntrykk som den eneste hvite gutten, Jake, og har en nydelig og imponerende sangstemme som endrer verkets estetiske uttrykk.  Chris J Gordon gir Terrel en flott fysisk utstråling og finesse i uttrykket, selv om han kunne trengt mer stemmestøtte for å nå lenger ut med klarere røst. Når det gjelder regien, virker den til tider litt retningsløs.  Ofte er det som skjer fysisk i rommet både spennende og skremmende.  Likevel er det like mange øyeblikk som ikke helt treffer målet.  Og belysningen... den hopper vilt hit og dit, og foreløpig er det best å bare ignorere den som en del av produksjonen som ikke bare er under utvikling, men som ennå er i startgropen.  Det som trengs her, er at en stødig regissør eller produsent kommer inn og hjelper til med å gi verket en virkelig overbevisende teaterform, ved å koble mer erfarne fagfolk med disse nykommerne.  Teksten er rett og slett for god til å bli skadelidende av tekniske svakheter.  Et større budsjett til scenografi og utstyr ville også hjulpet.  På kort sikt vil dette stykket uansett passe svært godt for skoler og samfunnshus (noe det kanskje allerede gjør – kanskje det dukker opp et programhefte etter hvert med nyttig informasjon om disse temaene). Er det noen der ute som ser etter et nytt stort talent å støtte? Spilles til 19. mai 2018.

BESTILL BILLETTER TIL FOX HUNTING NÅ

Besøk vår side for OFF WEST END.