ANMELDELSE: Gatsby the musical, Southwark Playhouse ✭✭

Sophie Adnitt anmelder Gatsby the musical, presentert av Ruby In The Dust ved Southwark Playhouse.

Jodie Steele (Daisy) og Ross William Wild (Jay Gatsby). Gatsby the musical

The Little, Southwark Playhouse

2 stjerner

Bestill billetter

Bradley Clarkson (Tom Buchanan). Etter å ha blitt godt mottatt som en strømmet konsert tidligere, er Ruby in the Dust Theatres Gatsby endelig på plass med full sceneproduksjon ved Southwark Playhouse. Med et respektabelt knippe stjernenavn fra West End i rollene og en velkjent handling fra det glade 20-tallets skyggesider, lå alt til rette for suksess. Men til tross for de høye forventningene, lar utførelsen dessverre mye tilbake å ønske.

Oliver Maudsley (Owl Eyes). Vi befinner oss i 1929, og Daisy Buchanan, tittelkarakteren Jay Gatsbys tapte kjærlighet, har vendt tilbake til den ulovlige nattklubben der hendelsene fra jazz-klassikeren The Great Gatsby utspilte seg syv år tidligere. Uvitende om hans skjebne, veksler Daisys fortelling mellom 1922 og 1929 for å skildre hva som skjedde og hvor hun planlegger å dra videre. Som rammefortelling virker dette nokså overflødig og kunne fint vært kuttet uten at det påvirket resten av stykket, ikke minst på grunn av forvirringen det skaper i de innledende scenene om nøyaktig når vi befinner oss. Det gjøres også en nokså plump referanse til «pandemien» – spanskesyken denne gangen, men det vekker likevel et lite sukk.

Luke Bayer som Nick Carraway

Dette kluntete preget fortsetter i selve iscenesettelsen – innrømmelsesvis hemmet av den begrensede plassen på The Little-scenen, men det føles likevel noe matt. Det er mye uforløst potensial i den drømmeaktige overgangen mellom de to tidsepokene. Den hakkete og stive dialogen bidrar til den ukomfortable stemningen, og man får ofte følelsen av at replikker er glemt, eller i andre tilfeller levert så raskt at publikummere som ikke kjenner historien fra før, vil slite med å henge med.

Robert Grose og Jodie Steele.

Det man faktisk hører gjør heller ingen store tjenester; karakterer blir stadig sendt av scenen av nokså tynne årsaker – telefonsamtaler, eller rett og slett fordi de «må gå» (uten videre forklaring). Det er stadige referanser i både manus og sanger til vinger og drømmer som knuses, noe som resulterer i at sitatene fra originalromanen aldri helt smelter sammen med resten.

Gatsby faller også for musikalenes klassiske fiende på The Little – det er utfordrende å skape en god lydmiks i det trange lokalet. Dermed forsvinner en stor del av teksten (som sannsynligvis er ganske viktig for å følge handlingen), druknet av det ellers gode bandet. Dette kombineres med en tvilsom overbruk av mikrofoner i musikkfrie dialogscener, noe som gjør at halvparten av skuespillernes tale høres ut som den spilles av på en grammofon.

Ollie Mawdsley, Ash Weir, Tristan Pegg, Julie Yammanee, Freddie Love

Disse manglene betyr likevel ikke at det talentfulle ensemblet ikke gjør sitt ytterste for å redde forestillingen. Julie Yammanee vekker genuin medfølelse som den tragiske Myrtle, som desperat trakter etter en livsstil som alltid forblir utenfor rekkevidde. Robert Groses tolkning av gangsteren Woolfe tilfører eleganse og stil med en underliggende følelse av fare, og Freddie Love som Jordan Baker er intet mindre enn suveren – helt hjemme på scenen, en fryd å se på og et ekte stjerneskudd. Oliver Mawdsley som Owl Eyes er også et overraskende høydepunkt, med full dedikasjon og en diksjon det står respekt av.

Jodie Steele er strålende som Daisy, og stemmen hennes er feilfri, men Linnie Reedmans manus gjør henne til en person med langt mer integritet enn i tidligere versjoner. Den sanne tragedien i The Great Gatsby bør springe ut fra Daisys grunnhet og skjødesløshet – denne utgaven får for mye oppreisning til å forbi gjenkjennelig.

Jodie Steele (Daisy) og Ross William Wild (Jay Gatsby). Alt i alt er Gatsby en skuffende opplevelse. Den klarer aldri å rive deg med, og det er lite spenning – scenen der Daisy konfronterer sin brautende ektemann på et hotellrom burde holde publikum på kanten av stolen, men her føles den tam. Når den mye omtalte Gatsby omsider gjør sin entré, føles det som om det burde vært en stor avsløring, men han bare dukker opp. En avsløring i tolvte time om hvor Daisy har vært alle disse årene burde sjokkert, men på det tidspunktet er det vanskelig å engasjere seg. Med et fantastisk ensemble og et liveband av høy kvalitet (om enn litt høyrøstet), er det så mye her som burde fungert, og det er synd at det rett og slett ikke gjør det. Forestillingen er for lang og blir dårlig hjulpet av det tekniske; denne Gatsby er hemmet av mer enn bare nok en pandemi. Gatsby the musical spilles ved Southwark Playhouse frem til 8. januar