ANMELDELSE: GHBoy, Charing Cross Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder GHBoy, som nå spilles på Charing Cross Theatre.

Jimmy Essex (Robert Finch). Foto: Bettina John GHBoy

Charing Cross Theatre.

7. desember 2020

3 stjerner

Bestill billetter

GHBoy føyer seg inn i rekken av teaterstykker som utforsker chemsex-miljøet blant homofile menn i London, og har hatt en kronglete vei frem til premieredagen. I tillegg til nedstengninger og restriksjoner, skadet skuespiller Buffy Davis seg i et fall på søndag og måtte trekke seg. Nicola Sloane steppet inn med kun noen få timers varsel og leste fra manus under pressevisningen. Hun vil derfor ikke bli vurdert i denne anmeldelsen, men vi ønsker henne lykke til med spilleperioden. Det må ha vært en urolig oppladning for ensemblet, noe som kan forklare hvorfor premieren føltes litt tam.

Robert er i sorg etter farens død når han blir dratt inn i dopmiljøet. Han kjemper for å komme seg ut av avhengigheten, selv mens menn dør av GHB-overdoser og det går rykter om at noen bevisst lokker unge menn ut i det. Som 35-åring føler han at han burde være mer moden, og livet blir snudd på hodet når hans 20 år gamle kjæreste, Sergio, uventet frir. Jimmy Essex formidler godt den rastløse energien som følger med avhengighet og kampen for å bli et bedre menneske, mens Marc Bosch fungerer godt som den naive Sergio. Selv om dramatiker Paul Harvard skal ha ros for å fokusere på ett menneskes kamp fremfor nakenhet og billige poenger slik man har sett i tidligere chemsex-stykker, opplevdes mange scener lite overbevisende – spesielt forholdet mellom Robert og Sergio. Robert er så usympatisk og løgnaktig på det tidspunktet at det er åpenbart at forholdet ikke vil vare, noe som gjør at man ikke føler at noe står på spill. Dessverre er flere av karakterene nokså flate, noe som fører til svakt skuespill, og enkelte karakterer vandrer inn på scenen når de burde ha entret med langt mer energi og overbevisning.

Jimmy Essex (Robert Finch) og Marc Bosch (Sergi Castell). Foto: Bettina John

Det er også et snev av aldersdiskriminering i teksten; som 35-åring omtales Robert som gammel og utdatert. Hans selvhat og internaliserte homofobi er et interessant tema, men det er vanskelig å forstå hvor det stammer fra. Han hevder at han ikke ser mange positive forbilder for homofile menn på sin alder (han er også HIV-positiv, noe som kan forklare deler av holdningen), men som 35-åring har han vokst opp midt i en tid med lik seksuell lavalder, partnerskapslov og ekteskapsrettigheter, og foreldrene var støttende da han kom ut. Det sterkeste forholdet i stykket er det han har til kunstterapeuten sin, og dette kunne med fordel vært utviklet mer. Teksten føles som om den mangler et par runder med bearbeidelse før den er et fullverdig stykke. Selv om tempoet nok vil ta seg opp når ensemblet blir tryggere, føles produksjonen i overkant forsiktig der den kunne ha tatt større sjanser.

BESTILL BILLETTER TIL GHBOY HER