ANMELDELSE: Grey Gardens, Southwark Playhouse ✭✭✭✭✭

Grey Gardens

Southwark Playhouse

7. januar 2016

5 stjerner

Kjøp billetter

I 1975 slapp filmskaperne David og Albert Maysles en dokumentarfilm med tittelen Grey Gardens. Filmen dokumenterte livene til de eksentriske damene Edie Bouvier Beale og moren hennes, Edith. Paret var de eneste beboerne på en herregård på Long Island kalt Grey Gardens. Dokumentaren endte opp med å bli et ikonisk verk, og «Big Edie» og «Little Edie» ble skikkelser i moderne folklore.

I 2006 ble historien om de to Edie-ene dramatisert for musikalscenen og satt opp både Off-Broadway og på Broadway, noe som introduserte Grey Gardens for et nytt publikum. Doug Wright, Scott Frankel og Michael Korie ble det første musikalske teamet som lyktes med å adaptere en dokumentar for musikkteater. Det har tatt ni år før forestillingen nådde våre breddegrader, men under Danielle Tarentos ledelse og Thom Sutherlands regi har stykket nå landet i London – og det har vært vel verdt ventetiden.

Når man kommer inn i teateret, blir man umiddelbart slått av den spøkelsesaktige ruinene av Grey Gardens, huset som gir musikalen sitt navn. Scenograf Tom Rogers har et utrolig øye for detaljer. Det er en av de beste produksjonsdesignene jeg noensinne har sett på denne scenen. Mens vi gikk til setene våre over scenen, kunne man høre andre gjester kommentere husets sjokkerende tilstand; gamle aviser, visne blader og skrot flyter overalt, tapetet flasser av og alt er utslitt og klart for dynga. For huset er en hovedkarakter i dette dramaet. Det er scenen som kvinnenes liv utspiller seg på; de er isolerte, og husets forfall er et symbol på forfallet i deres livsstil, både i faktiske og psykologiske termer.

Det er i disse omgivelsene vi møter mor og datter – gamle, ensomme og i dypeste elendighet. De småkrangler og utveksler den helt spesielle typen munnhoggeri som gjorde dem berømte i dokumentaren. Man vet aldri helt om de faktisk blir såret av hverandres stikk, men sannheten er vel at dette er den typen relasjon mange mødre og døtre har i det skjulte.

Sheila Hancock og Jenna Russell bringer en enorm verdighet og tyngde til rollene som de to Edie-ene. Hancock er fraværende i store deler av første akt, mens Russell spiller den yngre utgaven av Big Edie. Den strålende castingen av Rachel Anne Rayham som den unge Edie gir stykket kontinuitet; karakterenes reise gjennom tiden føles ekte fordi skuespillerne fanger opp hverandres små fakter, noe som gjør forbindelsen svært troverdig. Det får deg også til å lure på om døtre faktisk ender opp med å bli akkurat som mødrene sine. Russell og Hancock er rett og slett sublime.

Grey Gardens er et hus fylt med gjenferd fra fortiden. I løpet av første akt utspilles hendelser fra 1941. Publikum får se hvordan Little Edies karakter og fremtid blir knust når moren mer eller mindre erklærer overfor forloveden Joe Kennedy at datteren er en tøs. Edies sangnummer «Hominy Grits» etterlater oss med en sikkerhet om at Little Edie er dømt fra starten av. Som publikum er vi de ultimate kikhullsturistene som ser det som har vært, før akten avsluttes med bruddet mellom mor og datter og Little Edies avreise.

Det sies lite om hva som skjer i de 32 årene mellom første og andre akt, men én ting blir klart: av en eller annen grunn kom Little Edie tilbake! Livet har ikke vært snilt mot damene, og vi finner dem nå i total fattigdom. Huset kryr av katter, vaskebjørner og lopper. Det er på dette tidspunktet dokumentarteamet kommer inn i bildet, og publikum fungerer som stedfortredere for teamet, noe som lar karakterene bryte den fjerde veggen og bringe oss enda tettere på.

Både Russell og Hancock forblir tro mot karakterene fra dokumentaren, men det er ingen tvil om at vi får se mye mer av deres indre liv – særlig Little Edies frykt for psykisk sykdom og faren for å bli tvangsinnlagt hvis hun blir tvunget til å forlate husets trygge rammer.

Det er virkelig heftige saker.

Aaron Sidwell spiller Joe Kennedy; han er kjekk og sjarmerende helt til Big Edie planter en mistanke om skandale i hodet hans, hvorpå han gir etter og stikker av. Sidwell er i ferd med å bygge et rykte som en av våre mest allsidige musikalskuespillere. Han fyller både den kongelige utstrålingen til en Kennedy, som perfeksjonerer livet sitt mot presidentembetet, og rollen som Jerry, som i senere år hjelper de to eldre kvinnene i hverdagen med loppepulver og småreparasjoner.

Jeremy Legat spiller George Gould Strong, Big Edies talentfulle akkompagnatør med en sardonisk replikk alltid på lur, og Billy Boyle spiller Major Bouvier, som er kritisk til sin datter og hennes verdier. Hans nummer i første akt, «Little Girls Marry Well», er en bønn til familiens kvinner om å finne «stødige, unge overklasserepublikanere» å gifte seg med.

Disse karakterene fra første akt danner et spøkelsesaktig kor i andre akt. Rester fra fortiden hjemsøker stadig de to Edie-ene, og Sutherlands regi sørger for at fortiden alltid er til stede i bevisstheten deres. De kan ikke flykte fra det som har vært.

Det poengteres ofte at de lever i en situasjon hvor verden før i tiden desperat ville inn, mens beboerne nå desperat vil ut. Det er verdt å merke seg at Little Edie faktisk drar mellom aktene, men at hun av en eller annen grunn vender tilbake, og til tross for fristelsen, blir værende for å ta vare på moren sin. Edies siste forsøk på å dra ved slutten av forestillingen faller sammen i det vi ser den hysteriske angsten hos Hancocks eldre Edie når hun innser at hun er alene.

Musikken i Grey Gardens er under tilsyn av Simon Lee og ledes hver kveld av Michael Bradley. Tempoet dabber aldri av, og tonen er både munter og hjemsøkende etter behov.

Koreograf Lee Proud tilfører bevegelse til numre som «Marry Well» og «Choose To Be Happy», samtidig som han beholder en helt realistisk fysikk i de mer intime scenene. Begge Beale-kvinnene er teatralske av natur, og Sutherland og Proud sørger for at du aldri helt vet om de «opptrer» eller ikke.

Kanskje den tekniske stjernen i forestillingen er lysdesigner Howard Hudson. Hans eteriske lyssetting lar oss overse husets forfall i første akt og bringer den spøkelsesaktige fortiden inn i nåtiden på perfekt vis. Det er subtilt gjennomført, men i kombinasjon med Rogers' scenografi og Jonathan Lipmans kostymer er effekten bemerkelsesverdig.

Du skal lete lenge etter en bedre produksjon av denne musikalen. Castingen i Grey Gardens er nærmest perfekt. Southwark Playhouse er i ferd med å skape seg et sterkt navn for sine oppsetninger av moderne musikaler, og i likhet med deres tidligere suksesser kommer denne garantert til å bli utsolgt, så ikke vent for lenge. Grey Gardens spilles på Southwark Playhouse frem til 6. februar 2016

Foto: Scott Rylander