ANMELDELSE: Groan Ups, Vaudeville Theatre London ✭✭

Julian Eaves anmelder Mischief Theatres første forestilling Groan Ups idet de starter sitt residensopphold ved Vaudeville Theatre i London.

Jonathan Sayer (Simon), Henry Shields (Archie), Charlie Russell (Katie), Henry Lewis (Spencer) og Nancy Zamit (Moon). Foto: Robert Day Groan Ups Vaudeville Theatre

10. oktober 2019

2 stjerner

Bestill billetter Når en ny forestilling annonseres fra Mischief Theatre, de samme menneskene som ga oss 'The Play That Goes Wrong', osv., er forventningene høye.  Likevel må vi huske at i sin spede begynnelse var den banebrytende komedien en uferdig affære som ikke helt traff med humoren.  Det var først gjennom mye prøving og feiling, foran mange små og bortgjemte publikum, at den ble perfeksjonert til den monumentale suksessen den senere ble.

Henry Lewis (Spencer), Henry Shields (Archie) og Charlie Russell (Katie). Foto: Robert Day

Den samme utviklingsprosessen har, etter mitt skjønn, sannsynligvis ikke blitt spandert på dette siste stykket.  I stedet virker denne underholdningen å ha blitt hastet inn på West End lenge før den er i nærheten av å være 'klar' for å føle seg hjemme i et stort kommersielt teater.  Det er i grunn synd.  Forfatterne Henry Lewis, Jonathan Sayer og Henry Shields har et interessant premiss – tre scener fra livene til de samme fem personene, sett i alderen 6, 13 og 20-noe – med noen fiffige designeffekter fra Fly Davis (scenografi) og Roberto Surace (kostyme), alt ganske sømløst flettet sammen av regissør Kirsty Patrick Ward.  Og det finnes øyeblikk – glimt av genialitet – med inspirert komedie i dem.  Men totalt sett lider verket av en ubalansert følelse, som et prosjekt der mange hender har vært involvert uten at en endelig retning er funnet: våre kilder forteller oss at omskrivinger pågår kontinuerlig, og dette vil sannsynligvis fortsette gjennom hele West End-spilleperioden, noe som sikkert er bra og kan hjelpe forestillingen betraktelig.

Henry Lewis (Spencer), Henry Shields (Archie). Foto: Robert Day

Det er mye friskt arbeid fra ensemblet.  I tillegg til de tre forfatterne, er Bryony Corrigan, Dave Hearn, Charlie Russell og Nancy Zamit her for å gi liv til karakterene, og de har også bidratt til den foreløpig ufullstendige skriveprosessen.  Kanskje, trigget av nærværet til betalende kunder i salen, føler de seg inspirert til å gi forestillingen en mer meningsfull form.  Slik det står nå, fremstår det som en rekke nokså løsrevne riff på det som føles som en voldsomt utvidet sketsj.  Det øredøvende musikalske mellomspillet (lyd av Alexandra Faye-Braithwaite) er bare enda et symptom på en produksjon som merker at den er i trøbbel og forsøker å avlede oppmerksomheten fra problemene.

Jonathan Sayer (Simon), Nancy Zamit (Moon) og Henry Shields (Archie). Foto: Robert Day

Hovedproblemet er at karakterene de har valgt mangler særpreg eller noe inntrykk av originalitet.  Alt de sier og gjør oppnår derfor sjelden noen følelse av friskhet.  Man ler litt, man blir litt underholdt, men samtidig innser man at man har hørt og sett alt før, et eller annet sted, bare sannsynligvis gjort litt bedre.  Spesielt første akt kommer sjelden forbi det helt overfladiske og overflødige; andre akt forbedrer seg noe med mer livlig individualitet i skuespillet, om enn ikke i skrivingen.  Men selve poenget med øvelsen ser bare ut til å dukke opp, forsiktig, i tredje akt – etter pausen – når barna er 'voksne'.  Her er det en definitivt Ayckbourn-aktig følelse over gjenforeningen av de en gang så unge som tråler gjennom sin felles fortid.  Men å minne publikum på en annen forfatter – og hvor godt han gjør disse tingene – er vel ikke nødvendigvis det ultimate målet for et nytt teaterstykke?

Så teamet viser tapper frem det de har kommet opp med... så langt.  Det gjenstår å se om publikum vil være villige til å betale fulle West End-priser for det som i bunn og grunn er et omfattende arbeid under utvikling.