ANMELDELSE: Guy The Musical, King's Head Theatre ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder musikalen Guy som nå spilles på King's Head Theatre.

Guy the musical King's Head Theatre,

31. august 2018

4 stjerner

Dette er et virkelig spennende nytt verk fra et ferskt låtskriverpar, manusforfatter og tekstforfatter Leoe Mercer og komponist/arrangør Stephen Hyde. De to vennene fra Oxford, nylig uteksaminerte, har som mål å gjenoppfinne musikaler på en forfriskende og vakker måte med sine synthpop-låter i albumformat. Dette er folk som kunne skrevet for popindustrien, og kanskje gjør de det snart: de har dagens lydbilde og taler direkte til hjertet med sine utsøkt utformede og smittende sanger.

Låtskriverne møttes mens de studerte ved Oxford University (filosofi og teologi for Leoe, musikk for Stephen) og skjønte raskt at det var dette de ville drive med. I fjor lanserte de sin første musikal, «The Marriage of Kim K» (ja, den handler om fru Kardashian), som gjorde det svært bra og som nå skal settes opp i Australia. I mellomtiden, i november i fjor – ja, så nylig som det – bestemte de seg for å utforske et annet aspekt ved moderne populærkultur: homofil nettdating og sex-apper. Det som vokste frem var en rekke sanger som minner om et konseptalbum. Disse fant veien til scenen på Bunker Theatre i Southwark i mai i år som en del av en festival for nye verk, hvor de gjorde inntrykk. En turné fulgte, inkludert Manchester og Buxton. Anmeldelsene strømmet inn, mange svært entusiastiske, og ofte med nyttige forslag. Leoe og Hyde tok til seg alt dette og omarbeidet – eller rettere sagt skrev om – godt over 80 % av forestillingen. Det er denne ferskeste versjonen vi nå har sett hos King’s Head Theatre. Det moderne preget, deres vilje til å forbedre verket og tempoet de jobber i, bør tiltrekke seg oppmerksomhet fra produsenter og teatre over hele landet.

Foto: Toriabrightside

Det er på høy tid, for så langt har de gjort det meste selv. Litt som moderne «Lakeland-diktere» med base i Cumbria og teaterbase i Manchester, har alt hittil blitt oppnådd på et svært improvisert nivå. Hele partituret til denne forestillingen er for eksempel snekret sammen på Stephens Mac. Den formelig roper etter bedre ressurser og investeringer. På samme måte er regien her gjort av Leoe, og han gjør en beundringsverdig innsats med det som i praksis er en produksjon uten dekor. Noen få kostymedeler eller rekvisitter dukker opp og forsvinner igjen, men scenen er i hovedsak en tom, svart boks. Det er litt mer sofistikert lyssetting av Rajiv Pattani, og lyddesignet (ved produsent og teknisk ansvarlig Dan Mawson) er eksemplarisk: balansen mellom stemmene på scenen og bakgrunnsmusikken er så å si perfekt og aldri påtrengende.

Foto: Simon J Webb

Et område hvor ensemblet virkelig imponerer, er i den sterke castingen. Brendan Matthew (som vi i økende grad kjenner som en dristig og innovativ regissør) spiller hovedrollen som en røslig kar på jakt etter ekte kjærlighet i en overfladisk verden dominert av dating-apper. Han viser frem en fantastisk stemme som sømløst veksler mellom tenor og falsett, noe som skaper en eterisk og trollbindende effekt. Han får flott støtte av en trio med «penere» gutter. Først har vi Seann Miley-Moore som den asiatiske atleten Aziz, hvis fremføring av «Suppression Effect» er uforglemmelig; denne fyren kan alt om timing og frasering, og han beveger seg som en drøm. Hans motpart spilles av Adam Braidley (Joe/Dom), en maskulin og energisk kraftpakke med et talent for komedie og lynraske skifter mellom karakterene. Og så har vi romkameraten Tyler, spilt av Steve Banks, som er like atletisk som de to andre. Hva han gjør i kollektiv med den treningssky Guy er et av mange spørsmål manuset ennå ikke har utforsket helt. Likevel kaster alle de fire skuespillerne seg inn i rollene med stor entusiasme og har vist et enormt engasjement for utviklingen av stykket. Den originale koreografien til Yukiko Masui er gjenopptatt her med stil, i likhet med mye av den opprinnelige regien.

Jeg er sikker på at forfatterne over tid vil grave dypere i disse likendes karakterene og gi dem mer substans. Tiden er inne for det. Forestillingen har nå vokst til to akter med pause, og føles mer som et fullverdig verk. Selvfølgelig ville et større budsjett og mer tid tillatt mer scenisk utdypning av konseptet. Slik det står nå, har vi begynt å bry oss om karakterene – som publikummer får jeg lyst til å vite mye mer om dem. Jeg er overbevist om at disse kreative hodene vil finne svar på spørsmålene våre på måter vi ikke kan forutse; de er for flinke til å velge de åpenbare løsningene. Det de gir oss er noe helt spesielt. Men før det skjer, er de allerede i gang med sitt neste prosjekt, «Queueue», en immersiv musikal om millenniumsgenerasjonens internettavhengighet.

Følg med på hvordan arbeidet deres utvikler seg videre via nettsiden deres. Og husk, surf med måte.

Spiller til 1. august 2018

BESTILL BILLETTER TIL GUY NÅ