ANMELDELSE: Gypsy, Savoy Theatre ✭✭✭✭✭

Lara Pulver og Imelda Staunton i Gypsy. Foto: Johan Persson Gypsy

Savoy Theatre

15. april 2015

6 Stjerner

Greia med Gypsy er at alle har en mening om hvordan og hvorfor den fungerer, og hva som er helt avgjørende for at en oppsetning skal lykkes.

Det finnes de som mener at forestillingen, slik den er skrevet, er helt perfekt både når det gjelder musikk og manus, og at den vil lykkes uansett hvem som regisserer eller står på scenen. Noen mener den bare kan lykkes hvis kvinnen som spiller Rose er en brautende og kraftfull sangerinne i ekte Ethel Merman-stil – det var tross alt for henne musikken ble skrevet. Andre mener at Rose kun kan spilles av en ekte karakterskuespiller, og at sangen er mindre viktig for troverdigheten i det sammenbruddet som skjer i «Rose's Turn». Noen mener Rose ikke er like viktig som Gypsy Rose Lee. Det finnes de som lever for Tulsas fantastiske dansenummer «All I Need Is The Girl». Og så har du dem som mener at Gypsy er gammeldags fjas som verken har relevans eller appell for et moderne publikum.

Uansett hvilken skole du tilhører når det gjelder Gypsy, vil nyoppsetningen som åpnet i går kveld på Savoy Theatre – en overføring av fjorårets suksessforestilling fra Chichester Festival Theatre – sannsynligvis endre synet ditt på stykket for alltid. For selv om den forrige produksjonen var imponerende (Les anmeldelsen fra Chichester), er denne versjonen overlegen på absolutt alle punkter.

Dette vil antagelig bli stående som den definitive oppsetningen av Gypsy for en hel generasjon.

Savoy Theatre er det perfekte hjemmet for denne Gypsy-oppsetningen. Stedene Rose drømte om at troppen hennes skulle spille, kunne ha sett ut som Savoy, og som en kjerne av fantastisk, storslått teatralskhet har lokalet mye å by på. Synet av Rose alene på den enorme, mørklagte scenen er utrolig kraftfullt.

Etter to uker med perfekt drillede og strålende musikaler på Broadway, med vanvittig talentfulle ensembler, skal jeg ærlig tregå at jeg fryktet at dette kompaniet ikke ville klare å måle seg med den standarden. Men det gjør de – helt upåklagelig.

Og faktisk overgår de dem alle.

Hver eneste person i dette ensemblet er suveren i sin rolle; alle kan virkelig synge, virkelig danse og virkelig levere varene både dramatisk og komisk. Dette er det sjeldne eksemplet på en utsøkt besatt musikal, der rollens krav har veid tyngre i casting-prosessen enn potensielt billettsalg eller popularitet på sosiale medier.

Det kreative teamet er på toppen av sin yteevne, og jobber sammen for å puste liv i denne store musikalen, som kan skilte med fantastisk fengende musikk av Jule Styne, manus av Arthur Laurents og tekster av Stephen Sondheim. Hvert aspekt av produksjonen – scenografi, kostymer, lys og lyd – har fått nytt liv på Savoy-scenen, og beviser hvilket naturlig hjem teatret er for perfekt besatte og intelligent regisserte musikaler. Jonathan Kent har ledet arbeidet med et genuint mesterverk.

Ved å være begrenset til en titteskapscene, i stedet for den enorme flaten i Chichester, og med sin egen «falske» prosceniumbue for å forsterke følelsen av teaterliv bak kulissene, oppnår produksjonen en unik intimitet. Scenografien og kostymene fungerer nydelig, og legger til eller trekker fra glans og glamour etter behov. Overgangene er sømløse og lyssettingen upåklagelig – skyggene har sin egen kraft og reflekterer de ulike lagene i handlingen. Scenen der Louise forvandles til Gypsy Rose Lee, med lykkeønskere samlet i kulissene, er rett og slett pustberøvende: alle designelementer forenes i en trollbindende og vakker overgang.

Det er så mange berusende detaljer: Billy Hartmans bitende Uncle Jocko; de alpine trillene til Isla Huggins-Barrs Baby June som stjeler hver scene; den steinansikt-humoren til Holly Hazeltons Baby Louise, som er dundrende flau over det grå skjegget hun må bære som Onkel Sam; det herlige kukostymet; Imelda Stauntons uanstrengte måte å redde en mistet hatt midt i en danselinje på; Julie Legrands tynnhuppede Miss Cratchitt; det genuint triste farvelet til Peter Davisons Herbie; Louise Golds spektakulære entré som Mazeppa; og Julie Legrands hysteriske, småbrisne Electra. Øyeblikk av ekstase i et hav av perfeksjon.

Peter Davison glitrer som Herbie og er et kjærkomment tilskudd til ensemblet. Hans elskverdige, litt tungsindige agent med et stort hjerte er en fryd å se på. Han og Lara Pulver gjør underverker med det usagte forholdet mellom Herbie og Louise; det er ren magi å se hvordan forholdet vokser fra misforståelser til det punktet hvor han kaller henne datteren sin og hun rødmer av glede.

Davison er morsom og utstråler oppriktighet. Han er et herlig motstykke til Stauntons Rose, både i flørten, i det harde arbeidet, i gleden og i det knusende bruddet. Han er den første Herbie jeg har sett som faktisk overbeviser i at Roses valg – å la Louise kle av seg på scenen – gjør ham fysisk dårlig. Samtidig er han trygg i sang og dans der det trengs – «Together Wherever We Go» er en ren fornøyelse.