ANMELDELSE: Hadestown, Lyric Theatre London ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Hadestown, den Tony-prisvinnende Broadway-musikalen som nå spilles på Lyric Theatre i West End.

Donal Finn og Grace Hodgett Young. Foto: Marc Brenner Hadestown

4 stjerner

21. februar 2024

Lyric Theatre

Bestill billetter «Hadestown» har endelig ankommet West End etter en enormt suksessrik og prisbelønt periode på Broadway, samt et besøk på National Theatre tilbake i 2018. Selv om det aldri har vært tvil om den høye produksjonskvaliteten i hver versjon, er kritikerne fortsatt delte når det gjelder stykkets helhetlige sammenheng – og slik er det i stor grad ennå.

Zachary James og ensemblet. Foto: Marc Brenner

Handlingen kombinerer to store greske myter fra underverdenen – historien om Orfeus og Evrydike, og ekteskapet mellom Hades og Persefone. Dette er overlagt med moderne undertoner som vektlegger klimaendringer, fattigdom, uregulert kapitalisme og en kritikk av Trump-æraens kulturpolitikk, selv om disse koblingene kan virke noe tynne. Settingen minner om en jazzklubb i New Orleans under forbudstiden, et inntrykk som forsterkes av musikkens tydelige jazzpreg.

Ensemblet i Hadestown. Foto: Marc Brenner

Man må anerkjenne Anaïs Mitchells bragd og ambisjoner i å ta konseptet og videreutvikle det gjennom nesten tjue år. Det ferdige produktet har vokst eksepsjonelt fra sin spede amatøropprinnelse i Vermont, og inneholder noen virkelig strålende numre med skarpe tekster og minneverdige melodier. Likevel gjenstår et par utfordringer som aldri helt overvinnes. Ved å kombinere to store greske myter i ett show, ender man opp med å ofre den dramatiske utviklingen i begge. Dette fører til at formidlingen bærer preg av mye forklaring fremfor handling, spesielt i en noe langtekkelig første akt som tidvis får forestillingen til å føles mer som et album enn et helhetlig drama.

Allie Daniel, Bella Brown og Madeline Charlemagne. Foto: Marc Brenner

Men la oss fokusere på det positive. Dette er et knallsterkt ensemble og et kreativt team uten svake ledd. Akkurat som i opera, finnes det utallige fallgruver i musikaler der én svak prestasjon kan undergrave hele verket; men det er ikke tilfelle her. Regissør Rachel Chavkin mestrer utfordringen med Lyric Theatres begrensede sceneplass og leverer en forestilling full av kontinuerlig, oppfinnsom bruk av bevegelse og action på flere plan. Rachel Haucks scenografi plasserer det fremragende bandet på hver sin side av en trappeoppgang som leder til en balkong, mens hovedscenen fokuserer på en tredelt dreiescene som kan senkes ned under gulvet. Selv om antallet medvirkende er begrenset, er det en konstant energi og flyt av karakterer, følelser og dynamikk som alltid forblir oversiktlig og tydelig.

Ensemblet i Hadestown. Foto: Marc Brenner

Grunnmuren i sangen og dansen hviler på ferdighetene til to kor-grupper, som her er eksperter på både kollektiv kraft og individuelle karakteriseringer. Den største gruppen på fem starter som gjester i jazzklubben, før de transformeres til sotede fabrikkarbeidere i Hadestown hvis voksende selvbevissthet vi får være vitne til. Ved siden av dem finner vi de tre skjebnegudinnene (Fates), som kommenterer handlingen med skarpt vidd – roller som fylles med bravur av Bella Brown, Madeline Charlemagne og Allie Daniel.

Melanie La Barrie koordinerer det hele som Hermes, der hun dominerer scenen i en fantastisk glitrende sølvfarget dress. Dette er mye mer enn en vanlig fortellerrolle – hun tilfører varme og vokal styrke som holder det tidvis sprikende materialet på rett spor. I rollen som Hades, den magnetiske og majestetiske skurken, besitter Zachary James en naturlig autoritet og en grusete bass-stemme som gir numrene hans maksimal slagkraft. Han matches perfekt av Gloria Onitori som Persefone. Stemmen hennes er et storslått instrument som kan levere både kraft og delikate nyanser etter behov, i en rolle der frustrasjonen over fangenskap er den dominerende følelsen – noe som kan være utfordrende å holde dramatisk interessant.

Gloria Ontiri. Foto: Marc Brenner

Orfeus og Evrydike er noe tynt skrevne roller og lider mest under det faktum at dette er en gjennomkomponert musikal uten dialogpartier til å bygge karakterer og forklare motiver. Men Dónal Finn og Grace Hodgett Young griper alle sine vokale muligheter med stil og overbevisende følelse. Finn spiller også gitar på dyktig vis som erstatning for Orfeus' lyre. Han kompletterer et suverent band på syv solister som skaper en elektrisk atmosfære i de store numrene, samtidig som hver av dem får briljere i sine egne solopartier. Tarek Merchant leder orkesteret fra tangentene.

Alt i alt etterlater showet et blandet inntrykk. Når det kommer til selve utførelsen, er dette en femstjerners produksjon som fortjente hyllesten fra et tidvis i overkant entusiastisk premierepublikum. Likevel klarer aldri selve verket å bli mer enn summen av sine enkeltdeler. I likhet med Orfeus selv, slipper det aldri helt ut av sin egen intrikate tankegang.