ANMELDELSE: Hand To God, Vaudeville Theatre ✭✭✭✭

Harry Melling, Tyrone og Jemima Rooper i Hand to God

Vaudeville Theatre

15. februar 2016

4 stjerner

Bestill billetter

Helt siden faren døde, har Jason nektet å gå i nærheten av folk uten Tyrone. Med mindre han bader, bærer tenåringen fra Texas alltid med seg sin hjemmelagde hånddukke, og han møter pliktoppfyllende opp til «dukketrening» ledet av moren hans, Margery.

Siden hun verken kan preke, synge eller bake brownies, holder den søkende enken disse timene i den lokale kirken for å innynde seg hos menigheten. Den lydige Jason gjør alt han kan – han synger sangene sine og tåler ydmykelser – bare for å gjøre henne glad.

Men under intenst press sprekker selv de «snilleste» menneskene… Her kommer Tyrone: kristenhetens slemmeste hånddukke. Den søte og medgjørlige Jason – som kan minne om Seymour Krelborn fra Little Shop of Horrors – vet ikke hvordan han skal vinne drømmejenta eller sette på plass klassens bølle, Timothy. Men Tyrone, hans egen Audrey II, viser ham nøyaktig hvordan han skal få det som han vil.

Harry Melling som Jason og Tyrone

Komediens utgangspunkt er ambisiøst, så de tunge åpningsscenene beveger seg sakte. Men med en gang det svimlende bakteppet er på plass, kastes Hand to God ut i et velsignet hysteri. Og herregud, så bra det er.

Handlingen utspiller seg i de kjente rammene av et søndagsskole-klasserom, men det som skjer videre er herlig kjettersk. Den stjernespekkede rollelisten på fem kaster seg med hodet først inn i dette kult-dramaet. Janie Dee er djevelsk god som den plagede Margery, hvis velstelte ytre begynner å slå sprekker, og det samme er Jemima Rooper i rollen som Jessica – nabojenta med bein i nesa og Jasons store forelskelse.

Men det er Harry Mellings episke prestasjon som stikker av med dagens krone. Melling – Jason, Tyrone, geni – river seg selv (og dukken) i to etter hvert som den tar kontroll over ham. Den demoniske sokken legemliggjør stemmene i Jasons hode; utbruddene er manifestasjoner av hormoner på avveie, undertrykt raseri og sorg.

Med denne enorme oppgaven på hendene (bokstavelig talt), gjenoppfinner den fabelaktige Melling buktalingens kunst. Han får publikum til å glemme tid og sted, og mer til. Jason er forferdet over de tingene som kommer ut av hans (eller Tyrones) munn, inntil skillet mellom menneske og monster, godt og ondt, til slutt viskes helt ut.

Neil Pearson som Pastor Greg og Janie Dee som Margery

En interessant kontrast til Jason er karakteren Timothy (Kevin Mains), hvis grenseoverskridende oppførsel er fullt på høyde med Tyrones. Timothy tenker seg ikke om to ganger før han kaster skjellsord (eller stoler) gjennom klasserommet. Hans sinne mot livet krever derfor ingen eksorsisme.

Jeg er klar over at jeg har fått Robert Askins' komedie til å høres ganske alvorlig ut, men det er vel unødvendig å si at Hand to God er utrolig morsom. Kanskje dette er et passende tidspunkt å nevne dukkesex… Joda, Robert Lopez og Jeff Marxs musikal Avenue Q gjorde det først, men Roopers brystvorte-triks og Mellings uanstendige grynting tar parring mellom hånddukker til et helt nytt nivå.

Det er skikkelig grovt, men egentlig handler Hand to God om mer enn bare uforskammede sokkedukker. I likhet med Sesame Street, Book of Mormon, Avenue Q og The Little Shop of Horrors, ligger det en substans i bunnen – en lekse som må læres. Når Margery hevngjerrig river sider ut av Pastor Gregs (Neil Pearson) bibel, viser hun på gripende vis at ingenting hjelper når sorgen rammer. Hvor lenge kunne hun og Jason holdt masken? De ble nødt til å møte demonene sine før eller siden.

Hand To God spilles nå på Vaudeville Theatre frem til 11. juni 2015