ANMELDELSE: Hetty Feather, Duke of York’s Theatre ✭✭✭✭✭

Hetty Feather

5 stjerner

Duke of York Theatre

7. august 2015

Bestill billetter

Det sies at hemmeligheten bak god barnelitteratur er å ignorere at man skriver for barn, og heller konsentrere seg om å skape en knallgod fortelling. Barn hater å bli snakket ned til; de beste barnefortellingene våger å omfavne livets mørke sider like mye som solskinnet (tenk bare på Bambi, Se opp eller Toy Story).

Jacqueline Wilson er en mester i dette faget, og hennes populære bok Hetty Feather blomstrer nå på scenen. Etter en fabelaktig suksess og en Olivier-nominert turné i fjor, har produksjonen inntatt West End før den fortsetter reisen rundt i Storbritannia.

Hetty er en foreldreløs jente på 1800-tallet som lever lykkelige dager i et fosterhjem, helt til hun blir revet bort for å sendes til det skumle og dystre barnehjemmet Foundling Hospital. Etter å ha mistet både sin biologiske mor og sin fostermor, bruker Hetty (Phoebe Thomas) fantasien og sin kjærlighet til sirkusmiljøet for å finne styrken hun trenger til å flykte.

Denne eskapismen er både fysisk og mental. Den utrolige scenografien gir bokstavelig talt forestillingen en ny dimensjon (oppover!) ved hjelp av stiger, trapesringer og tau. Disse virkemidlene brukes på briljant vis for å skape en barnlig følelse av undring, samtidig som de fungerer symbolsk for rollefigurenes uttrykksbehov. En vakker og ballettaktig trapessekvens mot slutten av andre akt var eksepsjonelt godt gjennomført, og formidlet kjærlighetens sorger og gleder helt uten ord.

Wilsons historie er vakker og rørende, men også overraskende mørk enkelte steder. Den behandler temaer som død, hjemløshet og foreldrerollen på en moden og inderlig måte. Dette er mest utpreget på barnehjemmet, en skygge som hviler over store deler av første akt. Det viser seg å være akkurat så grusomt som fryktet – et elendig fengsel styrt av den sadistiske oversykepleieren Matron Bottomly (Matt Costain). Det skal stykket ha ros for: at det dyktig unngår en sukkersøt eventyrslutt. Budskapet virker heller å være at livet er tøft, så gjør det beste ut av det du har.

Ensembler er strålende i det som faktisk er en utrolig kompleks og lagdelt produksjon. En relativt liten gruppe bekler seks-sju roller hver, komplett med et vell av ulike dialekter. I tillegg til å spille fletta av seg som både barn og voksne, må de mestre sirkuskunster, synge og ofte spille instrumenter selv. Det er en formidabel laginnsats; de er på scenen (eller i luften!) nesten gjennom hele forestillingen uten å miste energi, samtidig som de leverer nyanserte og underholdende prestasjoner.

Phoebe Thomas er en frisk og livlig Hetty, som fanger både hennes store ambisjoner, sårbarheten og avskyen for autoriteter. Wilson selv har uttalt at hun er den perfekte Hetty, og det er lett å se hvorfor; hennes spinkle ytre og røde hår gjør henne helt troverdig, og hun bærer forestillingen med stor selvsikkerhet. Min personlige favoritt var Mark Kane; utrolig søt som den uskyldige Gideon, men også komisk ond som en av Hettys motstandere. Kane har et herlig talent for humor, men også for å portrettere hjerteskjærende tristhet – en tvers igjennom briljant prestasjon.

Matt Costain imponerte også stort i sin 'good cop, bad cop'-casting. Han gestalter både Hettys godhjertede bror Jem og den Miss Trunchbull-aktige Matron Bottomly. Han utmerker seg i begge rollene og viser også et ekte talent for luftakrobatikk. Resten av skuespillerne leverer også beundringsverdig i det som må være en utmattende forestilling å spille, særlig når det er to forestillinger om dagen.

Regien til den produktive Sally Cookson er preget av konstant oppfinnsomhet. Hetty havner ofte i trøbbel for å 'se for seg ting' eller dagdrømme, og det er en drømmeaktig kvalitet over mye av handlingen. Den litt enkle følelsen ved rekvisitter og kostymeskift, kombinert med manusets fantastiske natur, gjør at hele stykket virkelig føles som et produkt av et barns fantasi. Dette underbygges av et fantastisk lydbilde av Benji Bower og vekkes til live av to dyktige musikere, Luke Potter og Seamus Carey, som dessuten bød på en sjarmerende liten allsang før start.

Hetty Feather er en triumf – selv om den på papiret er for barn, er det en rørende og absorberende fortelling for alle aldre. Den forener ulike kunstformer med fantastisk effekt og lykkes med å være morsom, oppløftende og trist, noen ganger alt i samme scene. Og hvis noen spør: Nei, jeg gråt ikke, jeg fikk bare noe på øyet...

Hetty Feather spilles frem til 6. september 2015 på Duke Of York's Theatre