ANMELDELSE: High Fidelity, Turbine Theatre London ✭✭✭✭✭

Ray Rackham anmelder musikalen High Fidelity av Tom Kitt, Amanda Green og David Lindsay Abaire, basert på Nick Hornbys roman, som nå spilles på The Turbine Theatre i Battersea.

Ensemblet i High Fidelity. Foto: Mark Senior. Hvis jeg skriver, poster eller tvitrer om relativt få musikaler dagen etter at jeg har sett dem, er det fordi jeg mener at hjertene våre bare kan flyte over når noe er virkelig bra. Dessuten blir vi bare bedre mennesker av det eksepsjonelle. Se på denne anmeldelsen som et kjærlighetsbrev til High Fidelity – eller snarere en samleplate med lovord for en helt enestående forestilling fra det nye Turbine Theatre.

Broadway-oppsetningen av dette stykket, som varte i knapt en uke for over ti år siden, fikk en lunken mottakelse og forsvant mer eller mindre i glemmeboken. Etter å ha sett denne London-premieren er det umulig å forstå hvorfor. High Fidelity er en vakkert designet, melodiøst utformet og original musikal som føles både kjent og forfriskende ny. Det er en morsom og hjertevarm A-side av ren brillans, med et fantastisk ensemble og stjerneprestasjoner over hele linja. Denne anmelderen ble fullstendig bergtatt allerede i løpet av de første seksten taktene i åpningsnummeret.

Ensemblet i High Fidelity. Foto: Mark Senior

Som en sjarmerende teateradaptasjon av Nick Hornbys roman fra 1995 og filmversjonen fra 2000, kunne High Fidelity lett ha blitt en enkel jukebox-musikal fylt med B-sider fra midten av 90-tallet. Men Tom Kitts rockeinspirerte partitur og Amanda Greens vittige, samtalepregede tekster treffer tidsepokens puls på en overbevisende måte, med kjærlige hyllester til popkulturelle giganter – fra Aretha Franklin til Nirvana, via Neil Young og selveste «The Boss», Bruce Springsteen. David Lindsay-Abaires manus har fått en oppdatering for post-#MeToo-tiden av Vikki Stone, som med hell flytter musikalen fra Brooklyn og tilbake til romanens handling i Holloway Road, og som sliper ned kantene på den giftige maskuliniteten som preget Broadway-originalen.

Bobbie Little (Liz), Robbie Durham (Barry) og Robert Tripolino (Ian). Foto: Mark Senior

Nå finner vi latsabben Rob (en utrolig sjarmerende Oliver Ormson) som navigerer gjennom livet ved å observere det fremfor å leve det. Han kaster bort tiden på å nørde over topp fem-lister i platebutikken sin i Nord-London (utsøkt designet av David Shields) sammen med sine like tiltaksløse kolleger (en herlig rampete Carl Au som Dick og en fornøyelig brautende Robbie Durham som Barry). Når vi tidlig får vite at Robs tålmodige kjæreste Laura (spilt med ekte hjertevarme av Shanay Holmes) har bestemt seg for å forlate ham, legger vi ut på Robs selvoppdagelsesreise. Her rulles år med selvsentrert og virkelighetsfjernt syn på tidligere tapte kjærligheter opp. Det er 2019-blikket på denne reisen som fungerer så godt, kombinert med Tom Jackson Greaves' oppfinnsomme iscenesettelse av en rekke fantasi-sekvenser som involverer Robs topp fem ekser. Den desidert mest fornøyelige hadde den perfekte kombinasjonen av en hylmorsom sang, genial regi og en plettfri presentasjon når Laura og ekskjærestene (hjulpet av en regnbuefarget samling heliumballonger) invaderer Robs psyke i «Number Five With a Bullet». Fantasielementet inviterer publikum til å ta del i Robs prosess, noe som gir større innsikt og håp om hans forløsning.

Carl Au (Dick) og Oliver Ormson (Rob). Foto: Mark Senior

Og det er egentlig det hele. En historie om en gutt som mister jenta og lærer av erfaringen. Det som hindrer denne reviderte versjonen av High Fidelity fra å bli uinteressant, er evnen til å male karakterene som feilbarlige mennesker, portrettert av et tvers igjennom glimrende ensemble. Vi ser Ormsons Rob på sitt laveste i en herlig morsom fantasisekvens som involverer Lauras nye kjæreste, den selvutnevnte new-age-guruen Ian, spilt til perfeksjon av Robert Tripolino. Vi ser Bobbie Littles hysteriske bestevenninne Liz mislykkes totalt i å forbli nøytral (hennes «She Goes» er et høydepunkt i første akt). Vi krymper oss når platebutikkens «evige barn» fortsetter å kløne det til i møte med verden utenfor og potensielle partnere.

Shanay Holmes (Laura) og Robert Tripolino (Ian). Foto: Mark Senior

I det som kanskje var forestillingens mest rørende øyeblikk, ser vi en praktfull og gripende åpningssekvens i andre akt med en delt scene mellom Rob og Laura og deres nye partnere. Livene deres forblir så like, og likevel er de så langt fra hverandre både bokstavelig og billedlig talt; en følelse som underbygges vakkert i sangene «I Slept with Someone...»

High Fidelity floppet kanskje på Broadway, men det er en topp-ti-hit i Battersea. Et perfekt stykke fra ett av Londons nyeste teatre, som hever den allerede høye listen for Off-West End-scenene.