ANMELDELSE: Hotel For Criminals, New Wimbledon Studio ✭✭✭✭✭

Hotel For Criminals

New Wimbledon Studio

20. oktober 2016

5 stjerner

Bestill billetter nå

Fra det aller første øyeblikket du går opp trappene ved New Wimbledon Studio og blir møtt av den øredøvende, ambiente «overtyren» – som høres ut som en blanding av Varèse og Xenakis, men som faktisk er «lyden» skapt av bevegelsene til dvergplaneten Pluto, repetert i det uendelige – virker det klare målet med denne såkalte «musikalen» å være å intimidere og true.  Vel, ettersom Stephen Sondheim selv sier at «formålet» med «Sweeney Todd» er å skremme folk og at den ikke har noe annet mål, så virker dette som et like godt utgangspunkt som noe annet.  Du plukker med deg programmet ditt – en ekte Playbill – og går inn i studioet.  Der er den sydende, aggressive bølgen av musikk mer påtrengende enn noen gang, og hele rommet, opplyst i et skarpt hvitt lys, angriper det visuelle med sitt slående sort-hvitt design i rettlinjede former.  For å forsterke følelsen av konfrontasjon og trussel, skiller en sperring scenen fra sitteplassene, og over den henger et triptyk av pleksiglassplater der tittelen på forestillingen er rablet ned.  De samme grovt forstørrede krusedullene pryder bakveggen og sidene av scenerommet.  En atmosfære av brutal høytidelighet råder.  En merkelig kledd, nesten mumifisert skikkelse er allerede på scenen og raller blindt i en notatbok. Deretter, én etter én, dukker karakterer i Belle Époque-kostymer opp og beveger seg som roboter, med merkelig formålsløse, mekaniske bevegelser, eller inntar klønete positurer med ansiktene skjult bak glinsende plastmasker eller malt med grotesk sminke.  Vi ser ut til å ha snublet over et nihilistisk sirkus.  Og det – kjære lesere – er nøyaktig hva vi har i vente.

Når publikum har samlet seg (jeg tror ikke «funnet roen» er det rette uttrykket i denne dypt merkelige og usettelige atmosfæren), tones lyset ned (noe det vil gjøre gjennom hele forestillingen, om og om igjen, i nøyaktig samme tempo, som de tidlige overtoningene i stumfilm).  Idet de dundrende, modernistiske orkestermelismene ebber ut for siste gang, lyder et grusomt tåkelur-signal, og vi hører en menneskelig, men alt annet enn beroligende stemme: Dette er fortelleren, og vi skal få høre både ham og signalet igjen.  Og igjen.  Han forteller oss, med en dyster og nesten lystent dvelende stemme, at det vi skal bevitne er basert på en serie populære detektivhistorier satt til Paris før første verdenskrig, med den ekstraordinære inspektør Judex i hovedrollen (hvis varemerke er en drakt av svarte fjær og et skummelt fuglehode, og som dømmer alle onde hensynsløst og raskt).  Denne figuren og flere andre i forestillingen er kjent for det britiske publikummet – om i det hele tatt – fra nyopptakene i lyd og farger fra 1960-tallet: «Judex» og «Fantômas».

De neste 75 minuttene tar oss gjennom et bestemt eventyr, skildret via en rekke (snarere enn en sekvens) av usammenhengende scener, noen korte som haiku-dikt, andre mer forseggjorte, der de groteske personene i dette universet – som alle mer eller mindre er gjester eller ansatte ved det navngitte herberget – stivbent beveger seg gjennom rammene av et «plot» som involverer uskyldige ofre fanget av en gjeng skurker.  En oversiktlig historiefortelling er imidlertid ettertrykkelig ikke hva denne teatertypen handler om.  Wanderlust Productions, som er i ferd med å bygge seg opp en trofast og engasjert fanskare med sine vilt varierte og intellektuelt strenge oppsetninger (sist sett her med en tolkning av Tsjekhov som en ellevill situasjonskomedie fra 70-tallet), inviterer deg ikke for å høre et sagn bli fortalt.  Idet hver brå scene fryser til et melodramatisk «tableau», blør lyset ut av bildet før tåkeluren ljomer i det påfølgende mørket, og vi skifter til neste scene.  (Dette kommer kritikeren Fiona Mountford til å elske!)

Amerikanske Richard Foreman er den dramatiske eneren bak dette verket: Han har skrevet manuset og tekstene til Stanley Silvermans kosmopolitiske og modernistiske partitur; sammen har de skapt et dusin låter som utfordrer det narrative landskapet til disse enkle karakterene.  Musikken deres ligner ikke på noe annet i byen akkurat nå, bortsett fra – merkbart nok – «Adding Machine» på The Finborough.  Både musikk og tekst har sitt utspring i avantgarden, i den seriøse, men likevel folkelige kunsten til intellektuelle fra Paris' venstrebredde, progressive salonger og bohemske kunstopprørere.  Dette er overhodet ikke «West End», men musikken er langt mer melodiøs og minneverdig enn det meste man hører på den kommersielle scenen for tiden.  Stilen hopper og spretter fra Satie til Lully, via Offenbach og Chabrier, med nikk til Mistinguett og Piaf, og referanser til Auric, Weill, Stravinsky og utallige andre; med marsjer, og barokke koraler.  Men alltid med en disiplinert letthet.  Bandet, ledet av Kieran Stallard, spiller det komplekse materialet med imponerende presisjon.

Stanley Silverman kom hele veien fra USA for å kaste glans over premierekvelden – verkets britiske premiere.  En sprek 78-åring som fremstår som en elegant aristokrat: høy, med fint grått hår og en skarp intellektuell distanse til alt rundt seg.  Hans merittliste inkluderer samarbeid med Anthony Burgess, Mike Nichols og musikk til Arthur Millers eneste musikal, «Up From Paradise» (satt opp av dette kompaniet for ikke lenge siden).   Han har hatt verk fremført av Pierre Boulez og Michael Tilson Thomas, James Taylor og Sting, og har samarbeidet med Paul Simon og Joseph Papp.  At en slik tungvekter får vist frem arbeidet sitt av et relativt lite kompani på en liten studioscene sier mye om både ham og spillestedet.

Wanderlusts skuespillere mestrer alle verkets utfordringer med imponerende selvfølgelighet: Niccolo Curradi med sin fyldige stemme som manipulatoren Fantomas; Kate Baxter fra USA som en fabelaktig femme fatale i rollen som vampyren Irma Vep (når hun ikke er inkognito som stuepike); den lyriske tenoren Alistair Frederick som journalisten Max; Madelaine Jennings som den ikke-så-uskyldige Helene; og skurkegjengen spilt av Ben Rawlings, Nick Brittain, Louis Rayneau og den vidunderlig groteske Tom Whalley.  Men hvem spiller Judex?  Navnet er fjernet fra programmet!  Mysteriet lever videre.

Det vi imidlertid ikke vet, er at denne historien bare er første akt av en mye større fortelling, der Fantomas og Irma Vep fortsetter sin kampanje mens de blir jaget av den utrettelige – og merkelig uknuselige – Judex.  Oppfølgeren tar handlingen til Amerika, noe som krever enda større ressurser å iscenesette.  La oss håpe vi ikke må vente for lenge på å få se den.

Produksjonsteamet med Caroline Fox, Rob Cook og Robert Wainman har gjort en solid jobb.  Men kveldens virkelige helt er utvilsomt den utrolig energiske og visjonære Patrick Kennedy.  Produsent, regissør, scenograf, koreograf (og jeg vedder på lys- og lydgründer også) – denne mannen gjør praktisk talt alt.  Vi skylder ham en stor takk for at han i sin fritid fra en seriøs karriere hos Dewynter's, legger ned så mye krefter i å bringe arbeid av en slik originalitet og bisarr sjarm til Londons scener.  Hvem er villig til å satse på ham og gi ham et større budsjett og mer markedsføring?  Det fortjener han virkelig.

Spilles frem til 29. oktober 2016

BESTILL BILLETTER TIL HOTEL FOR CRIMINAL HER